Sorg og glede, går hånd i hånd.

Sorg og glede går som kjent hånd i hånd. Vi er meget glade for at vi heldigvis fikk komme oss hjem på mandag, og at vi ser at ting går seg til med han som er mer eller mindre bundet til husets fire vegger denne sommeren. Men i dag fikk vi se at med god tid og litt hjelp og konsentrasjon så går det bra å komme seg ned trappen for en luftetur utenfor husets fire vegger. Så da virker plutselig ikke sommeren så veldig håpløs likevel. Vi kan tross alt finne på ting alle sammen og det er jo veldig bra for oss alle. Men tror nok ikke vi skal legge ut på noen skikkelig langtur heller da. Men vi får no bare inderlig håpe at dette vil fungere no da, at sener blir strekt nok, at føttene kommer i skikkelig stilling igjen slik at balanse og alt det andre vil komme seg skikkelig. Vet at det er det Thomas( og vi) håper og tror på. Også håper vi at med å bruke gips og masse tøying så vil han slippe å måtter operere også. Men vi vet jo aldri hva de hvitkledde har som plan da, men vi får vel vite den 4 juli når legen som beordret gips på 2 i stedet for bare 1 kommer hjem fra ferie har å si... Også venter vi på svar fra MRen som han tok for en uke siden, og med meldingen som jeg fikk vite i dag så er det nok spenning i det svaret også. For i dag fikk vi vite at himmelen har fått en ny engel, en engel som vi ble veldig glade i når vi var i USA. Lille vennen som smilte og lo hele tiden, som var en kløpper i å synge Let it go fra filmen Frost. En engel som gav så utrolig mye av seg selv til alle som var rundt henne, og det er trist å vite at ho ble bare 6 år...Dette stod på facebook siden hennes 17 juni:

 Heaven has a new angel. Lillian passed early this morning and has gone home to be with God. I just know she entered the gates of Heaven like she lived when she was here with us; full of energy, exuding joy and making friends. Lillian always had a smile on her face, spreading love and laughter wherever she went. Anyone who knew her was touched by her personality and has been changed for the better by knowing her. She fought a long and hard battle and is the epitome of strength to me. We love you sweet Lilly and will carry you in our hearts forever and ever.

Det er vondt og det er trist når kreft tar liv, spesielt når små barn og ungdommer ikke klarer å overleve det, da gjør det vondt langt inne i mammahjertet.

Mens jeg studerte siden til Lillian, kom jeg over noen bilder fra Protonsentert som ble tatt under en valentinesday feiring mens vi var der. Vil dele bildene med dere, dette er jo unge som vi ble kjent med og som vi hadde et godt forhold til, var kjekt å se og mimre litt over, selv om grunnen til at jeg fann dei ikke var god.

 Thomas (fra Canada)

 Dr. Danny (legen til Thomas)

Den alltid skjønne og gode Eve ( fra skottland)

 Linselusa Thea

 Engelen Lillian ( fra USA)

 Eve forteller noe spennende til Amy (sykepleier til Thomas, sittende) Kelsey lytter også (fra USA)

 Thea the tiger!!!

 Enten Paige eller Courtney (tvillinger som jeg ikke såg forskjell på, fra Wales)

 Miss Lillian

 Tyler, bror til Kelsey..Kelsey var pasient.

 Thea og Torstein,

 

Thea nok engang, fann maaaange bilder av ho....

 

 

                                                                    Hvil i fred Lillian, du er nok i himmelen for å finne nye venner, og din latter og fine smil vil alltid være med oss.... (bilde som også låg på hennes side...)     Med desse ord sier vi i dag over og ut fra Roald, Vigra!!!                                  

 

                                                                                                                

Plan er godt å ha....

Her er det no på tide med ei kraftig og heftig oppdatering på alt som har skjedd, ikke siste ukene eller dagene, men nesten siste timene....
Vi har hatt en rolig og fin start på juni, snart sommerferie og greier. Og alle gledet seg til det, noe vi jo fremdeles gjør da, tiltross for at planen ble en smule forandret i dag da. Og med tanke på at vi faktisk har vært mer på sjukehus denne uka enn det siste halvåret tilsammen så skjer det mye...
Fra tirsdag til onsdag denne uken var vi en snartur til Trondheim, det var greit å komme seg dit opp en tur ja. Fikk pratet mye om mye og det hjelper alltid godt på det. Nye spennende dager i vente før vi atter engang får nytt MR svar også. Er nok en litt rar periode, og med mange blodprøver med noe varierende svar blir man litt mistenksom, men gutten selv har ikke vond i hodet, bare i beina, så da er det vel bare å roe ned skumle og ekle tanker tenker jeg. Selv om det murrer inni hodet så går det nok helt sikkert bra. Vi fikk klarhet i mye og mange ting ble planlagt, og noe får vi gjort noe med, mens andre må nok skrinlegges etter dagen i dag. Men sånn er livet vårt fortiden, ikke alt som går slik vi planlegg og vil.
Thomas hadde time hos ortoped ved Barnerehaben på torsdagen, muligheter for gips var sterkt til stede, noe vi regnet med kom til å skje der og da, men så feil som vi tok. Det ble diskutert mye frem og tilbake, skal, skal ikke, vil det fungere, vil det bli et godt resultat, vil han måtte ha noe annet i tillegg..mye frem og tilbake, men konklusjon er at noe måtte gjøres, og det helst i dag. Så beskjeden ble: Blokade/smertelindring i høgre fot, samt gips opp til kneet for å strekke ut sener som er så stramme at gutten da går på tå, for hælen nekter å treffe bakken. Javel tenkte vi, blir innlagt til i morga, går no vel bare godt det da, ikke noe stress...beskjeden var: møt opp på mottaket også blir dere sendt over på barneavdelingen etterpå. Flotte greier tenkte vi, fortet oss bort for det vi trodde var noe kjappe greier der...det skjønte vi fort ikke var så kjapt, 3 timer tok det jaggu meg, 3 timer uten vått eller tørt, og bare venting. Trippel verdensmester i dag gitt!! Men når vi endelig kom igang, tok det dei 15 min å skjønne at i stedet for å vente i 3 timer der borte, kunne vi jo ha kommet opp på avdelingen siden alt skulle foregå derfra....jaja...vi kom oss på plass, fikk ordnet med ting hjemmenfra, og etter mye frem og tilbake ble guten endelig hentet, slapp narkose men må ha epidural noen dager visst nok....og vi ventet en gutt tilbake med en fot i gips, gutten kom, men med begge føttene i gips???? Det var nok ikke helt etter planen nei, i hvertfall ikke etter vår plan, muligens legene hadde en hemmelig plan om det, men vi hadde det ikke. Så no blir det nok ei utfordring på hjemmebane, men vi fikser vel det også på et vis...Vi har jo ikke noe valg, det må bare fikses på den ene eller andre måten det...verst er det vel å gå trappa...så da får han vel krype da...løsning vil nok komme. Men no nærmer det seg natta på sjukehus nr 2 på 3 dager....så over og ut fra oss 2 på Åse!!!!

Bilder kommer....men ikke i dag, må få dei innlagt først!!

Da er bildene også med...

 Ka du vil no da........

 Klarte ikke å dy meg...flott utsikt

 Sommer i Trøndelag

 Flott flyvær over Vigra

 Innelåst..igjen...

 Også ble dei jaggu meg gipset begge to..sukk og stønn...