Uken som har gått....

vi har nå kmmet til lørdag, en stille og rolig lørdag i heimen, ungdommene er i syke eksil i kjelleren, mens Thomas har funnet pcen og spill. Det er godt å bare sige ned i gostolen og sitte og fundere over uken som snart er omme.
Jeg og Thomas skulle ha en dagstur til Trondheim på onsdag, det var tid for mer behandling og ja vi trodde på opp og ned samme dag, men med flystyr så ble det da ikke slik. Vi kom oss på flyplassen, nesten halende på en stuptrøtt gutt, og der fikk vi vite at flyet var 45 min forsinket, jaja, vi får gjort det vi skal likevel tenkte vi, men det var da helt til den neste beskjeden kom, men likevel hadde vi troa på at det skulle gå vår vei, men da siste beskjed kom, skjønte vi at det nok ble en natt i Trondheim. Så fra å skulle være i Trondheim og på St.Olav kl 11, så vart den 13.30 før vi kom oss på plass, og da med en stuptrøtt Thomas, så vart ting satt i gang fort, blodtrykk, vekt, høyde, inn med nål i veneport og blodprøver, så var det å endelig få slenge seg ned på sengen, før det da ble behandling noen timer på etterskudd, men likevel så ble det en natt hjemmefra, men samtidig var det jo hjemme likevel, for det er jo nesten sånn når vi er der oppe, for vi er på en måte likevel hjemme, vårt andre hjem....
Vi fikk gjort det vi skulle, og hjem kom vi oss på torsdag formiddag, og da var vi vel mer eller mindre klar for helg begge to. Ja det tar på både fysisk og psykisk å være på barn 4, man skulle så inderlig ønske at man ikke hadde blitt kjent med vårt andre hjem, samtidig som vi nå er veldig takknemmelig for alt vi får der når vi nå engang likevel måtte bli kjent med avdelingen. Fysisk for min del er ryggen som ikke tåler plastikken, så med nesten null søvn så tar også det på, men jeg skal vel likevel ikke klage, vi får ta dei nettene vi må, for vi skal NEVER EVER GIVE UP, og vi har håpet som vår bestevenn for at kreftcellene, alle som en skal dø og aldri mer komme tilbake, og det vet vi jo at dei er i ferd med å gjøre, alle som en!!!!
Håndball landslaget for herrer, skal i morgen spille FINALE i et VM, det i seg selv er jo stort, fra å gå fra ikke kvalifisert, til å få et "frikort",til nå å spille finale er bare helt fantastisk og det er egentlig en stor bragd. For meg trillet tårene da jeg såg gleden og smilet, jubelen og viljestyrken som ble vist under og etter semifinalen i går, men for meg er det en spiller som er et bevis på at man skal NEVER EVER GIVE UP!!! og ja jeg tenker på kapteinen med stor K, som viser at det går an, det går helt fint å spille en VM finale, etter å ha hatt sin livs tøffeste kamp mot den dei fæle kreftcellene og også vinne over dei, derfor håper jeg av hele mitt hjerte at gullet går til Norge, for det er en som fortjener det mest av alle, en som vet hva det vil si å måtte kjempe for livet!!!
En ny uke står snart for tur, den satser vi på vil bli ei frisk uke her i heimen, har ikke tid, ork eller lyst til mer influense eller annet no!!

Med håp, tro og et sterkt ønske om GULL i morga, sier vi nå over og ut fra heim nr 1!!!

Rolige dager...

Det er søndag kveld, stille og rolig i stua og ho mor sitt og kikker gjennom hva som er på tv, da kommer jeg over slutten av et program om ei som hadde hatt brystkreft, og som ble filmet fra dag 1. Det var sterkt å se, det var mye kjent der, og ikke minst like vondt å se, selv om dette var en annen type kreft, så gjør det noe med en, når man ser at selv om behandlingen fungerer, så har man alle bivirkninger, man har det like vondt uansett. Kreft er vondt, kreft er dritt, kreft er noe man ikke unner sin verste fiende å få, men likevel, får man kreft i Norge, er man likevel heldig, for som ho sa...så føler ho seg ikke bitter, ho følte seg passet på, og trygg. Og det er noe man skal ta med seg, for i en tøff hverdag, der alt handler om dagsform, om blodverdier, om en sliten benmarg og kropp, så er man likevel ivaretatt og trygg. Og det er nettopp slik også vi føler det, vi føler at legene, pleierene og hesevesenet passer på oss, ikke bare Thomas, men også vi som er rundt Thomas blir passet på, og det er godt å vite for oss som står midt i dette. Vi kan sikkert si mye om helse i Norge, for alt er nok ikke like bra, men vi føler at vi blir hørt, vi blir passet på og vi føler oss trygge...er det bare vi som har/er vært heldige??
Vi har nå vært hjemme ei god uke, vi kjører på en dagstur til uka, men som sagt, en sliten kropp, med lave blodverdier er ikke noen god kombinasjon, så det har vært lite skole, for vi er litt redd for alt som florerer der ute i den store "stygge" verden, for en infeksjon, eller en forkjølelse er ikke noe vi ønsker akkurat no, for det betyr for oss en ny runde på sjukehus, og da er vi heller mer forsiktig, for hjemme er jo best...Men håpet er jo at nye prøver i morgen vil vise at han snur, at vi kan få begynne på ny runde med tabeletter slik vi egentlig skal, for utsettelser er vi heller ikke glade i og det går jo så bra nå, vi har jo begynt på en bratt, lang oppoverbakke med det normale livet som målet. Og det målet skal vi nå!!!!
Selv om vi nå nyter tiden hjemme, med alle sine utfordringer, med skole, jobb, lekser, husvask, klesvask, og alt det egentlige livet har å by på så merker man at man er litt drittlei også, for på Vigra denne uken har det ikke vært en dag uten.....REGN eller noe få snøfiller, kjenner at man lengter etter sol og sommer.....lov det nå i januar eller???
Ønsker alle ei solfylt uke med bare positive ting i livet!!!!

 Vi har 4 katter, her er det stakkers Mia som fikk gjennomgå, men det varte ikke lenge så var jakken av igjen.

Denne prinsessen er en av 2 som vi denne helgen har gitt bort, er litt rart men dei får gode hjem...

Med pusekatt bilder, sier vi over og ut fra Roald for denne gang....

Oppoverbakke!!!!!!!!

Livet gir oss mange ganger noen heftige utforbakker som vi alle må forsere, for vår familie startet den største og heftigste utforbakken i desember 2014, da vi fikk vite at Thomas hadde fått kreft, kreft er jo noe som alle andre får, og slettes ikke en frisk og sterk ungdom, men joda den er lumsk og vi startet på vår utforbakke, og den gikk veldig fort nedover i voldsom fart. Så kunne vi heldigvis begynne på en oppover bakke, med toppen som målet, den var vi jo på god vei til å nå, det var nå vi skule nå toppen og det var nå vi skulle skue utover mot et normalt liv, men så kommer det en ny heftig utforbakke, den var noe av det vanskeligste vi har vært med på, å få beskjed om at atter engang så var kreften funnet veien inn i kroppen til Thomas, var som om falle i 100 km i timen, men atter engang måtte vi samle oss, kjøre nedover i små svinger, vi måtte nå bunnen varsomt og fint, for vi vil så gjerne begynne å klatre oppover igjen, vi ønsker så inderlig å nå toppen, og atter engang skue utover mot det normale, og i dag kom beskjeden som vi hadde håpet på, men ikke helt trodde ville komme allerede nå, for etter at legen til Thomas hadde sett på dei nye MR bildene som Thomas tok i dag, så kom ho gledes strålende og kunne fortelle oss at Thomas er omtrent kreftfri!!!!! Men som ho sa, så hadde ho ikke fått studert bildene med lupe, og der var en bitteliten flekk som ho ikke kunne si om var kreftceller eller noe annet, men ho var strålende fornøyd og ikke minst overrasket, for med tanke på at Thomas faktisk ikke har gått mer enn ca 2,5 mnd på behandling så har kroppen respondert noe helt utrolig, og cellene er omtrent borte!!!! WOW sa vi med et smil, vi smilte og lo, vi ser at oppover bakken kan begynnes på, med småskritt kan vi forsere bakken oppover, mot toppen og håpet om et normalt liv skimtes langt der oppe, for vi har fremdeles lang vei å gå, det er fremdeles mange behandlinger igjen, og strikkeoppskriften skal følges helt ut, men da, ja da skal skiten være borte, for godt får vi håpe på!!! Så nå tåler vi å ligge natt etter natt på plastikk, vi tåler en sutrete guttunge som er trøtt og litt lat, vi tåler ei bøtte eller ti med tabletter som mor posjonerer ut og gutten knasker, vi tåler lave verdier, vi tåler å passe på så Thomas ikke blir unødvendig sjuk, ja vi tåler det meste, for no har vi begynt å klatre oppover!!!! Det har vært en god ettermiddag og kveld i bartebyen, no satser vi på at også natta blir bra, selv om det gjør vondt å snu seg.....

Thomas er tøffere enn toget, Thomas har vilje av stål, han er verdens beste og vi er alle stolt og glad i denne tøffingen!!!
Over og ut med et smil om munn fra oss to, innelåst på et bøttekott, barn 4, Trondheim

2017 er i gang

Ja da er vi i i full gang med året 2017, og allerede denne uken er jeg og Thomas tilbake i Trondheim, klare for en ny uke med cellegift og annet kjør.
For her oppe er det heldigvis ikke noe kjære mor, her kjører vi dagsplan og det er helt greit med tanke på at gutten i det siste har bare snudd døgnet helt rundt nesten...så nå får vi nesten snudd han på retta igjen.
Så fra i morgen er det på med strenge stemme og pisk for at gutten skal være noenlunde våken og klar klokken 09.30, klar for et stykke arbeid i gymsalen, så går det slag i slag med behandling, skole og det mest spennende denne uken, den første MRen etter tilbakefallet. Kjenner at man gruer seg litt, selv om Dr. Kristin i dag kunne fortelle at etter at Thomas nå har begynt med behandling, så er der ikke lenger kreftceller i spinalvæsken og det er jo et mega stort pluss, og et stort smil for oss, så da gjenstår det å se på bildene om hvordan svulsten i hodet og i ryggen oppfører seg, håpet er jo der for at dei også minsker, men det er vel den spenningen vi må leve med til bildene er tatt, og til vi får svar. Men innrømmer glatt at lettelsen ble stor når ho sa at det finnes ikke kreftceller igjen der ja, så får vi bare håpe at det vil vedvare, og at det ikke kommer tilbake, for ja vi vet jo at det kan skje....
Vi er nå i vår egen boble her oppe, vi er en gjeng som har det greit i lag, vi prater og diskuterer behandlinger, vi snakker om forløp, vi snakker om at det er tøffe tak, men også smiler og ler vi, og vi har en humor som er bare god, det er godt med felleskap blandt andre, og vi er alle i samme båt, vi har alle et ønske og et håp, nemlig å tilslutt få igjen et friskt barn.
Og samtidig er det godt med forståelse og at alle gleder seg over fremgang hos hver enkelt av dei som er innlagt her oppe, men også denne gangen ser vi nye fjes, og det er ikke akkurat det kjekkeste da, å vite at stadig flere barn får kreft.
Men livet på barn 4 er slettes ikke verst, når det kommer til alt...så selv om vi denne gangen faktisk havna på gangen, bokstavelig talt, på bøttekottrommet så klager vi ikke, det går bra, og vi har overlevd verre ting enn det. Så det verste som skjer denne uken her, er sutring fra gutten kl 09.00 om morgenen, den er faktisk verre å takle enn å bo på bøttekottet, så da må alt mobiliseres for at det også skal gå glatt....meeen wish me good luck!

 En liten luftetur, men nei ikke noe særlig føre til noe skikkelig gåtur nei...

 Ser jo noe hvitt, men som vanlig mest sørpe og is...

Det var godt med en liten luftetur, det var godt med en Siljeprat i leiligheta til kreftforeningen, og no er det natt.....tut og kjør, men over og ut fra oss 2 i bartebyen, for i dag....