Jeg og Thomas skulle ha en dagstur til Trondheim på onsdag, det var tid for mer behandling og ja vi trodde på opp og ned samme dag, men med flystyr så ble det da ikke slik. Vi kom oss på flyplassen, nesten halende på en stuptrøtt gutt, og der fikk vi vite at flyet var 45 min forsinket, jaja, vi får gjort det vi skal likevel tenkte vi, men det var da helt til den neste beskjeden kom, men likevel hadde vi troa på at det skulle gå vår vei, men da siste beskjed kom, skjønte vi at det nok ble en natt i Trondheim. Så fra å skulle være i Trondheim og på St.Olav kl 11, så vart den 13.30 før vi kom oss på plass, og da med en stuptrøtt Thomas, så vart ting satt i gang fort, blodtrykk, vekt, høyde, inn med nål i veneport og blodprøver, så var det å endelig få slenge seg ned på sengen, før det da ble behandling noen timer på etterskudd, men likevel så ble det en natt hjemmefra, men samtidig var det jo hjemme likevel, for det er jo nesten sånn når vi er der oppe, for vi er på en måte likevel hjemme, vårt andre hjem....
Vi fikk gjort det vi skulle, og hjem kom vi oss på torsdag formiddag, og da var vi vel mer eller mindre klar for helg begge to. Ja det tar på både fysisk og psykisk å være på barn 4, man skulle så inderlig ønske at man ikke hadde blitt kjent med vårt andre hjem, samtidig som vi nå er veldig takknemmelig for alt vi får der når vi nå engang likevel måtte bli kjent med avdelingen. Fysisk for min del er ryggen som ikke tåler plastikken, så med nesten null søvn så tar også det på, men jeg skal vel likevel ikke klage, vi får ta dei nettene vi må, for vi skal NEVER EVER GIVE UP, og vi har håpet som vår bestevenn for at kreftcellene, alle som en skal dø og aldri mer komme tilbake, og det vet vi jo at dei er i ferd med å gjøre, alle som en!!!!
Håndball landslaget for herrer, skal i morgen spille FINALE i et VM, det i seg selv er jo stort, fra å gå fra ikke kvalifisert, til å få et "frikort",til nå å spille finale er bare helt fantastisk og det er egentlig en stor bragd. For meg trillet tårene da jeg såg gleden og smilet, jubelen og viljestyrken som ble vist under og etter semifinalen i går, men for meg er det en spiller som er et bevis på at man skal NEVER EVER GIVE UP!!! og ja jeg tenker på kapteinen med stor K, som viser at det går an, det går helt fint å spille en VM finale, etter å ha hatt sin livs tøffeste kamp mot den dei fæle kreftcellene og også vinne over dei, derfor håper jeg av hele mitt hjerte at gullet går til Norge, for det er en som fortjener det mest av alle, en som vet hva det vil si å måtte kjempe for livet!!!
En ny uke står snart for tur, den satser vi på vil bli ei frisk uke her i heimen, har ikke tid, ork eller lyst til mer influense eller annet no!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar