2017 er i gang

Ja da er vi i i full gang med året 2017, og allerede denne uken er jeg og Thomas tilbake i Trondheim, klare for en ny uke med cellegift og annet kjør.
For her oppe er det heldigvis ikke noe kjære mor, her kjører vi dagsplan og det er helt greit med tanke på at gutten i det siste har bare snudd døgnet helt rundt nesten...så nå får vi nesten snudd han på retta igjen.
Så fra i morgen er det på med strenge stemme og pisk for at gutten skal være noenlunde våken og klar klokken 09.30, klar for et stykke arbeid i gymsalen, så går det slag i slag med behandling, skole og det mest spennende denne uken, den første MRen etter tilbakefallet. Kjenner at man gruer seg litt, selv om Dr. Kristin i dag kunne fortelle at etter at Thomas nå har begynt med behandling, så er der ikke lenger kreftceller i spinalvæsken og det er jo et mega stort pluss, og et stort smil for oss, så da gjenstår det å se på bildene om hvordan svulsten i hodet og i ryggen oppfører seg, håpet er jo der for at dei også minsker, men det er vel den spenningen vi må leve med til bildene er tatt, og til vi får svar. Men innrømmer glatt at lettelsen ble stor når ho sa at det finnes ikke kreftceller igjen der ja, så får vi bare håpe at det vil vedvare, og at det ikke kommer tilbake, for ja vi vet jo at det kan skje....
Vi er nå i vår egen boble her oppe, vi er en gjeng som har det greit i lag, vi prater og diskuterer behandlinger, vi snakker om forløp, vi snakker om at det er tøffe tak, men også smiler og ler vi, og vi har en humor som er bare god, det er godt med felleskap blandt andre, og vi er alle i samme båt, vi har alle et ønske og et håp, nemlig å tilslutt få igjen et friskt barn.
Og samtidig er det godt med forståelse og at alle gleder seg over fremgang hos hver enkelt av dei som er innlagt her oppe, men også denne gangen ser vi nye fjes, og det er ikke akkurat det kjekkeste da, å vite at stadig flere barn får kreft.
Men livet på barn 4 er slettes ikke verst, når det kommer til alt...så selv om vi denne gangen faktisk havna på gangen, bokstavelig talt, på bøttekottrommet så klager vi ikke, det går bra, og vi har overlevd verre ting enn det. Så det verste som skjer denne uken her, er sutring fra gutten kl 09.00 om morgenen, den er faktisk verre å takle enn å bo på bøttekottet, så da må alt mobiliseres for at det også skal gå glatt....meeen wish me good luck!

 En liten luftetur, men nei ikke noe særlig føre til noe skikkelig gåtur nei...

 Ser jo noe hvitt, men som vanlig mest sørpe og is...

Det var godt med en liten luftetur, det var godt med en Siljeprat i leiligheta til kreftforeningen, og no er det natt.....tut og kjør, men over og ut fra oss 2 i bartebyen, for i dag....