Oppoverbakke!!!!!!!!

Livet gir oss mange ganger noen heftige utforbakker som vi alle må forsere, for vår familie startet den største og heftigste utforbakken i desember 2014, da vi fikk vite at Thomas hadde fått kreft, kreft er jo noe som alle andre får, og slettes ikke en frisk og sterk ungdom, men joda den er lumsk og vi startet på vår utforbakke, og den gikk veldig fort nedover i voldsom fart. Så kunne vi heldigvis begynne på en oppover bakke, med toppen som målet, den var vi jo på god vei til å nå, det var nå vi skule nå toppen og det var nå vi skulle skue utover mot et normalt liv, men så kommer det en ny heftig utforbakke, den var noe av det vanskeligste vi har vært med på, å få beskjed om at atter engang så var kreften funnet veien inn i kroppen til Thomas, var som om falle i 100 km i timen, men atter engang måtte vi samle oss, kjøre nedover i små svinger, vi måtte nå bunnen varsomt og fint, for vi vil så gjerne begynne å klatre oppover igjen, vi ønsker så inderlig å nå toppen, og atter engang skue utover mot det normale, og i dag kom beskjeden som vi hadde håpet på, men ikke helt trodde ville komme allerede nå, for etter at legen til Thomas hadde sett på dei nye MR bildene som Thomas tok i dag, så kom ho gledes strålende og kunne fortelle oss at Thomas er omtrent kreftfri!!!!! Men som ho sa, så hadde ho ikke fått studert bildene med lupe, og der var en bitteliten flekk som ho ikke kunne si om var kreftceller eller noe annet, men ho var strålende fornøyd og ikke minst overrasket, for med tanke på at Thomas faktisk ikke har gått mer enn ca 2,5 mnd på behandling så har kroppen respondert noe helt utrolig, og cellene er omtrent borte!!!! WOW sa vi med et smil, vi smilte og lo, vi ser at oppover bakken kan begynnes på, med småskritt kan vi forsere bakken oppover, mot toppen og håpet om et normalt liv skimtes langt der oppe, for vi har fremdeles lang vei å gå, det er fremdeles mange behandlinger igjen, og strikkeoppskriften skal følges helt ut, men da, ja da skal skiten være borte, for godt får vi håpe på!!! Så nå tåler vi å ligge natt etter natt på plastikk, vi tåler en sutrete guttunge som er trøtt og litt lat, vi tåler ei bøtte eller ti med tabletter som mor posjonerer ut og gutten knasker, vi tåler lave verdier, vi tåler å passe på så Thomas ikke blir unødvendig sjuk, ja vi tåler det meste, for no har vi begynt å klatre oppover!!!! Det har vært en god ettermiddag og kveld i bartebyen, no satser vi på at også natta blir bra, selv om det gjør vondt å snu seg.....

Thomas er tøffere enn toget, Thomas har vilje av stål, han er verdens beste og vi er alle stolt og glad i denne tøffingen!!!
Over og ut med et smil om munn fra oss to, innelåst på et bøttekott, barn 4, Trondheim