Ei hånd å holde i....

Ei hand å holde i
når natt går mot dag.
Og en stille sang om livet selv
i våre hjerteslag.
Ei hand å holde i
når sol skal gå ned.
Og vi aner at den tid vi har
vil fly av sted
og vi må følge med.

Historien om en liten gutt som jeg har tenkt mye på i det siste. En liten , litt alvorlig gutt med alvorlige herlige brune øyne, en herlig gutt med et smil som kunne smelte mange hjerter, en liten gutt som har hatt en tøff tid, som har kjempet en steintøff kamp....
Ei hånd å holde i når sol skal gå ned  er ei strofe av en sang som har vært med meg mange ganger og som jeg har tenkt på daglig dei siste dagene og ukene etter at vi fikk vite om kampen for livet. En kamp om å leve, en kamp om å aldri gi opp, og der ser jeg for meg denne herlige gutten i sin kappe fra NEGU, som står for NEVER EVER GIVE UP. En gutt som da smiler og ler, som springer rundt og er supermann i sin kappe. Og som da ville never ever give up livet som er så kjært. 
Allerede i juni kom det meldinger som sa at den tøffeste kampen av alle var kommet, kampen for livet, kampen om å også klare dette steget omtrent uten håp. I dag kom den strofen av sangen enda sterkere, og etterhvert kom også beskjeden vi har ventet på men også fryktet, et lite liv, en herlig gutt med smil som kan smelte hjerter, en litt alvorlig gutt som fikk så atfor kort tid her på denne jord ikke lenger er sammen med oss, han måtte dessverre gi tapt for kreften som herjet i hodet hans, og som til slutt ble for stor for en liten kropp.

 Her er målet som du så
i det fjerne.
Se at du får lov å bo
på en stjerne.
De enkle ting vi har
er selve nakne livet.
Gi ditt svar, du som har,.

Tilbake sitter foreldre og søsken med et savn og et sår som akkurat no er så stort at en knapt kan klare å leve med det, men for evig og alltid vil Aayan være med i tanker og minner om en tid som nå er borte. Dei vil aldri få se den herlige gutten bli til den store sterke mannen, og må leve med en sønn og en bror mindre.
 Vi vil alltid tenke på denne herlige gutten som sprang rundt med en kappe som supermann som nettopp det, en HELT som virkelig kjempet til siste slutt. Og som nå får bo på en stjerne, og lyse opp på himmelen for oss alle. Må du nå få kvile, være fri for smerter og ubehag kjære Aayan.
Dessverre er livet skjørt, dessverre vil noen bli borte før man har tatt fatt på det virkelige livet, det er urettferdig og det er vondt men som jeg har sagt før, kreft spør aldri om alder eller om det passer, den bare tar bo i kroppen og i livet og noen ganger går det galt....

  

Rest in peace Aayan
 

 

 

Ny hverdag

Da er vi jaggu meg kommet et godt stykke ut i år 2016, og det er vel på tide med noen ord her inne også. Vi i det grå huset, i bakarvegen har nå kommet helt og totalt inn i en ny hverdag. Mye lettere for oss alle vil man kunne tro, men er det no egentlig det? Man føler seg litt i ingenmannsland, der vi nå tusler fint og rolig her hjemme. Ingen blodprøver, ikke mer kur og egentlig går vi vel bare og venter på at gutten plutselig stiger ut av sengen, går beint, har full kontroll på alle bein i kroppen og spretter rundt som før. Men sånn er det nok ikke, det vil nok gå lang tid før kroppen er helt på nett, sakte men sikkert går forhåpentligvis vekta kun en vei, nemlig oppover, men ja ting tar tid, energien er lav, dagene er både gode og mindre gode, så selv om vi nå er i vår nye hverdag så er det også veldig mye likt, slik det var i fjor. Skoledagene har blitt flere, men også der går det mye på dagsform, sjukehusbesøkene er nesten fremmed ord, men vi skal inn en tur om 14 dager, da til skylling av veneport og ja nettopp blodprøver og vekt kontroll samt samtale med legen.
Vi har vært noen turer i januar for å få til litt rehabilitering på forskjellige ting, men vi må nok bare innse at tålmodighet og atter tålmodighet er det vi må lete etter ei god stund til fremover.
Men vi skal vel egentlig ikke syte og klage, gutten er frisk, han er med på ting og han er like aktiv på dataen fremdeles, og beina kommer, dei må bare avstives først, så det er litt greit med tortur( fysio) 2 ganger i uken for forskjellen er merkbar allerede heldigvis. Men det var ikke kjekt med SNØ!!! Så selv om alle måkte, og gikk med stive og vonde armer etter lemping av snø, så var nok Thomas veldig glad den dagen den forsvann og også han kom seg ut...
Hverdagen kommer sakte men sikkert tilbake, er nok på tide å skaffe seg en jobb og komme seg ut i jobb igjen også snart, samtidig så tenker man litt på om tiden er inne, eller bør man vente litt til, merker det godt at man ikke er på høygir lenger, merker man ikke har samme tiltakslyst som før, men jaggu meg merker man at man kjeder seg også, selv om man har ting man må gjøre hverdag, som å få gutten til og fra skolen, så dagene går i ett uansett, man merker det bare på en litt annen måte....
Vi skal opp og frem, vi skal ha tålmodighet til tusen, og livet vil atter gå tilbake til normalen, vi må bare ha litt mer TÅLMODIGHET!!!

 Thea synes det er godt at mamma og bror er mest hjemme...

 Snø og atter snø......

Og mens vi tålmodig venter, får vi bare ønske alle ei GOD HELG!!!
Over og ut fra Roald for denne gang....