Litt om så mangt

I en verden som er hvit, svart eller kanskje litt grå, går vi her og venter. Vi vet egentlig ikke helt hva vi venter på, men venter gjør vi. Å gå rundt å vente er en tung belastning, man er sliten, man har tunge tanker og man venter på noe man egentlig ikke vet helt hva er. Vi øver hver dag på at ting ikke må planlegges så nøye, vi vet aldri hva som venter rundt neste sving. Slik har det nå vært en stund, vi vet jo at rent medisinsk er det ikke så mye vi kan gjøre, men likevel kan vi gjøre litt. Thomas har slitt med blødninger etter tanntrekkingen, vi var rådville og ikke helt hadde noen plan på det, men når vi ikke hadde det, hadde en tannkirug en liten plan, og den har fungert som bare det. Så no er vi ferdig med det, tror vi i hvertfall. En liten strips ble lagt på, og vips så sluttet det å blø, og siden mandag kveld har det heller ikke vært nødvendig med å bruke stripsen. Så noe kan vi ennå fikse på, og det er vi takknemmelig for.
Forrige helg var vi litt modige, vi planla en tur til Molde på lørdagen, for å besøke Silje og barna der. Men vi var nok litt overmodige for den turen måtte vi avlyse nettopp pga blødningene og den stripsen som ikke helt ville sitte på. Men siden vi ikke kom oss dit, kom Silje, Evin og Emma hit. Det ble da for oss en helt fantastisk dag, der vi alle hadde det helt supert. Thomas var i storform, tiltross for en litt søvnløs natt, men han pratet, fleipet og var i sitt ess, hele dagen. Det var godt for oss å være sammen.
 Etter alle våre turer til Trondheim har vi blitt kjent med mange fantastiske folk, dette er personer som betyr utrolig mye, selv om kontakten ikke er helt på alltid, er dei stadig i tankene, og siden vi vet at mange fremdeles er under behandling, og noen er ferdig behandlet så er jo tankene på om alt er bra der hos oss. Vi snakker mye om alle vi har blitt kjent med, men det er noen vi har bedre kontakt med enn andre, og slik vil det alltid være. Men ingen er glemt, og vi ber hver dag om at alle må bli bra igjen. Silje og Evin ble vi kjent med i Trondheim, Silje og Evin vil for alltid være i hjertene våre, og heldigvis så er det ikke så langt til Molde.
Denne uken har det vært møter med hele teamet rundt Thomas, litt trening, og en tur innom sjukehuset for påfyll av "rødvin" slik at helgen vil gå med en liten boost. Vi har også satt igang et lite prosjekt her i heimen, håper bare at vi får gjennonført det etter planen, men så var det den med å ikke planlegge for mye no da.... Thomas har flyttet ned i kjelleren, der har han egen inngang, noe som kan lette litt på om eller når tidspunktet kommer for at heimesjukepleiere må inn og ta en nattlig sjekk. Samtidig får han nok sove litt bedre der enn oppe. Men siden han da har flyttet ned, ønsker vi at Thea skal få litt større rom og overta rommet som Thomas hadde. Håpet er at Thea får bo seg til og Thomas får se hva vi har gjort, før han blir dårligere enn han er i dag. Så no må vi bare bruke dagene fremover på å få dette gjort.
Fotballen har begynt å rulle, så no gleder vi oss fotballkamper og mye fotball fremover. Håper Thomas orker å være med på noe i hvertfall. For det er nok ingen tvil på at han er sliten, han er lei og han sliter med forskjellige ting. Han har ikke mye vondt, men er slapp og sliten etter alt hva han har gjennomgått, og nå har han begynt å få endel væske i kroppen. Vi håper at han rekk målet sitt, for det er nok mest det han lever for, så mellom 9 til 18 mai er store dager for han...

 Sjukehuset, her stripses det for fulle mugger!!!

 Vi kosa oss med en liten Moa tur, mat og henting av Silje, Evin og Emma

 Fineste prinsesse Evin

 Dagens taco, en ny liten vri, men smakte godt gjorde den gitt....

 Litt mørke bilder, men nye rom for Thomas, her er det plass til besøk også..

Mens stillheten og natten senker seg her på Roald, er vi fremdeles veldig takknemmelige for alle som er med oss i vår kamp, vi er fremdeles veldig glade og takknemmelige for alle tanker, bønner og gode ord som kommer til oss i vår hverdag. TAKK til alle som er der for oss.
Over og ut fra Roald i denne omgang!!!

Tid

Skynd deg klokken går, tiden er knapp, tid er..... ja hva er tid for oss alle?? Tiden får vi ikke igjen uansett hvor gjerne vi vil, og ja vi vet at tiden renner sakte men sikkert ut i sanden for oss og for Thomas. Vi nyter all den tid vi har, vi er sammen om dette også, slik vi har vært sammen om alt, spesielt siste 3 årene.
Vi ser nå at tid er det vi snart har veldig lite av, at den spring så altfor fort fra oss. Det siste døgnet har egentlig vært en berg og dalbane av dei vi ikke vil ha. Dagen i går startet veldig flott, Thomas var våken og opplagt, klar for både stikking og og en god samtale med Cecilie. Så ja alt låg godt til rette for en flott dag, han fikk en pose med "rødvin" og alt såg egentlig veldig greit ut. Ettermiddagen gikk bra og Thomas var fremdeles i godt humør og vi satt og såg på tv og pratet og hadde det veldig greit...men så sa det på en eller annen måte litt pang, ja vi vet at ting kan snu på minuttet, og det var vel det som skjedde i går. Han begynte å blø i munnen, etterpåklokskapen sier vel at han aldri skulle ha trukket dei tennene som han gjorde for 8 uker siden, for dei sårene vil jo ikke gro skikkelig...Uansett, det var sent på kveld, det var nesten natt og vi hadde hatt en fin dag, som ble avløst av litt panikk, mye redsel og en veldig lang natt. Tror nok vi alle ble litt usikre på hva vi skulle gjøre, så vi enda opp med en tur i sykebilen, en tur innom akutten før vi havnet på kreftavdelingen og dermed påfyll av trombocytter. Men dagen i dag har vært litt sånn opp og ned, har nok blitt litt provosert og sint også, og da hjelper det vel ikke helt på at man er stuptrøtt av ufattelig lite søvn i natt heller. For måten det ble løst på i natt var visst ikke helt etter boken, vi skulle visst ha ventet til i dag tidlig med å komme inn på sjukehuset. Og noen har sikkert fått litt surmuling i dag, og det er jo ikke helt godt det heller. For hva skulle vi ha gjort?? Men nå vet vi visst det....
Den siste tiden har Thomas vært endel mye opp og ned, mye kvalm som kommer av noen tabeletter som han må ta, men også fine dager der han har orket å være med på ting, han har fått seg en hårklipp og det var godt og etterlengtet. Så alt har ikke vært helsvart, men vi merker nå at kroppen ikke er helt med på laget, selv om hodet vil, og selv om smertene uteblir....Men nå håper vi også på noen gode dager der vi kan være sammen som hel familie og gjøre noe gøy sammen. Håper på at behandlingen i går, natt og i dag vil vare en bitteliten stund.
Jeg er også så ufattelig glad og takknemmelig for at vi bor her vi bor, at vi har personer i vårt nærområde som tenker på oss, som er med oss i alt vi gjør og som vil at vi skal ha det godt nå i denne tiden vi er inne i akkurat nå. Så vil rette en stor TAKK til alle som er med oss og som har støttet oss og Anne Lise i spleisen som ho opprettet for oss. TAKK og atter TAKK til alle som har vært med oss der. TAKKNEMMELIG, GLAD OG RØRT over all støtte.

 Kos og klapp, samt ny sveis gjorde susen for både små og store...

 Og med en liten venn som kom på snarvisitt ble dagen god, selv om våre tre pusekatter ikke var enig da...

 Venter på posen med "rødvin", uvant å se en som ikke bare bikket seg ned og sovnet...

 Vi er uvant med å ha en sånn bil på tunet, men sånn er det med kolonne i tunnellene...

 Turen gikk greit, vi kom oss fram og alt ble bra...

 Trøtte mens vi ventet på akutten, men vi fikk med oss litt kunst i kjelleren på vei til kreftavdelingen også...

Hadde så lyst å holde hånden din så hardt, men du sov så godt 💕

Over og ut fra Roald for denne gang....

Hverdagene er her igjen...

Da er påsken over for denne gang, og vi er atter i gang med hverdagen. Godt er no det. Vi hadde en fin påske der vi fikk gjort masse sammen som familie, samtidig så fikk vi også ladet batteriene litt slik at vi er klar for det som måtte komme dei neste dagene eller ukene. Thomas fikk seg en liten nedtur i løpet av påsken, men ikke verre enn at han klarte å være med på litt spilling med kompiser. Han startet siste del av påsken med noen blødninger i munnen som ikke ville stoppe, og akkurat det med blødninger er Thomas sin største skrekk og er det som gjør at han blir nedtrykt og litt mer redd. Men vi fikk stoppet det på et vis, men blodprøvene viste at han hadde veldig lave tall på blodplater og på blodprosent. Men takk og lov for at han da ennå har muligheten til å få påfyll, og med en pose "champagne" og en pose med "rød vin" kom han seg fort opp igjen og var helt superklar for litt festligheter og en luftetur. Men vi fann ut at det var best å ta det mer med ro resten av påsken, både for han og oss andre.
Dagen i dag startet med en tur på skolen, der jeg med god hjelp fra Kari fra palliativen, helsesøster og lærerene til 4 trinn fikk orientert og snakket med klassen til Thea om hvordan vi har det. Trodde det skulle bli mye mer tøffere enn det ble, men takket være åpne og fantastiske 10 åringer gikk det veldig bra. Er en flott gjeng som vi alle kan være stolte av. Og det gjør nok at Thea sin skole hverdag blir mye lettere nå.
Vi er også veldig glad og takknemmelige for alle som er med oss i bønner og tanker, er godt å vite at så mange tenker på oss og det vi nå må gjennom, og jeg er veldig glad for at jeg har ei flott foreldregruppe for fotballlaget som gjør at jeg slipper å tenke på hvordan løse ting når det gjelder fotballaget sine bortekamper akkurat no. Men ja jeg gleder meg veldig over at fotballsesongen nå er rett rundt hjørnet, er min lille timeout fra alt og betyr mye. Så det var godt å kunne gå på trening i dag og bare være trener for en liten gjeng med flotte unge fotballjenter.
Vi vet at dagene og ukene som kommer blir tøffe, men heldigvis er Thomas tøffere enn toget, og akkurat no er han veldig fornøyd med å være her, på rommet sitt med sitt nye skrivebord og tuske med sitt der...og det er vi veldig takknemmelige for.

 Vi måtte innom en lab på søndag, heldigvis stille og rolig der...

 Er uvant å stå på andre siden av veien og se bort på barneavdelingen....

 Men utsikten skal vi ikke klage på da..

Sjøl om det ikke er så veldig gøy å havne her er det fremdeles betryggende å vite at han ennå får hjelp som virker...
Så no er dagen snart på hell, snart nok en dag over, heldigvis har det vært en god dag, selv om Aafk ikke vant over Sogndal...over og ut fra Roald i denne omgang...