Tid

Skynd deg klokken går, tiden er knapp, tid er..... ja hva er tid for oss alle?? Tiden får vi ikke igjen uansett hvor gjerne vi vil, og ja vi vet at tiden renner sakte men sikkert ut i sanden for oss og for Thomas. Vi nyter all den tid vi har, vi er sammen om dette også, slik vi har vært sammen om alt, spesielt siste 3 årene.
Vi ser nå at tid er det vi snart har veldig lite av, at den spring så altfor fort fra oss. Det siste døgnet har egentlig vært en berg og dalbane av dei vi ikke vil ha. Dagen i går startet veldig flott, Thomas var våken og opplagt, klar for både stikking og og en god samtale med Cecilie. Så ja alt låg godt til rette for en flott dag, han fikk en pose med "rødvin" og alt såg egentlig veldig greit ut. Ettermiddagen gikk bra og Thomas var fremdeles i godt humør og vi satt og såg på tv og pratet og hadde det veldig greit...men så sa det på en eller annen måte litt pang, ja vi vet at ting kan snu på minuttet, og det var vel det som skjedde i går. Han begynte å blø i munnen, etterpåklokskapen sier vel at han aldri skulle ha trukket dei tennene som han gjorde for 8 uker siden, for dei sårene vil jo ikke gro skikkelig...Uansett, det var sent på kveld, det var nesten natt og vi hadde hatt en fin dag, som ble avløst av litt panikk, mye redsel og en veldig lang natt. Tror nok vi alle ble litt usikre på hva vi skulle gjøre, så vi enda opp med en tur i sykebilen, en tur innom akutten før vi havnet på kreftavdelingen og dermed påfyll av trombocytter. Men dagen i dag har vært litt sånn opp og ned, har nok blitt litt provosert og sint også, og da hjelper det vel ikke helt på at man er stuptrøtt av ufattelig lite søvn i natt heller. For måten det ble løst på i natt var visst ikke helt etter boken, vi skulle visst ha ventet til i dag tidlig med å komme inn på sjukehuset. Og noen har sikkert fått litt surmuling i dag, og det er jo ikke helt godt det heller. For hva skulle vi ha gjort?? Men nå vet vi visst det....
Den siste tiden har Thomas vært endel mye opp og ned, mye kvalm som kommer av noen tabeletter som han må ta, men også fine dager der han har orket å være med på ting, han har fått seg en hårklipp og det var godt og etterlengtet. Så alt har ikke vært helsvart, men vi merker nå at kroppen ikke er helt med på laget, selv om hodet vil, og selv om smertene uteblir....Men nå håper vi også på noen gode dager der vi kan være sammen som hel familie og gjøre noe gøy sammen. Håper på at behandlingen i går, natt og i dag vil vare en bitteliten stund.
Jeg er også så ufattelig glad og takknemmelig for at vi bor her vi bor, at vi har personer i vårt nærområde som tenker på oss, som er med oss i alt vi gjør og som vil at vi skal ha det godt nå i denne tiden vi er inne i akkurat nå. Så vil rette en stor TAKK til alle som er med oss og som har støttet oss og Anne Lise i spleisen som ho opprettet for oss. TAKK og atter TAKK til alle som har vært med oss der. TAKKNEMMELIG, GLAD OG RØRT over all støtte.

 Kos og klapp, samt ny sveis gjorde susen for både små og store...

 Og med en liten venn som kom på snarvisitt ble dagen god, selv om våre tre pusekatter ikke var enig da...

 Venter på posen med "rødvin", uvant å se en som ikke bare bikket seg ned og sovnet...

 Vi er uvant med å ha en sånn bil på tunet, men sånn er det med kolonne i tunnellene...

 Turen gikk greit, vi kom oss fram og alt ble bra...

 Trøtte mens vi ventet på akutten, men vi fikk med oss litt kunst i kjelleren på vei til kreftavdelingen også...

Hadde så lyst å holde hånden din så hardt, men du sov så godt 💕

Over og ut fra Roald for denne gang....