Thomas in Jacksonville: Tusen bekymringer

Da er vi atter engang i Trondheim og vi har det veldig bra på Barn 4, Thomas klarte heldigvis å komme seg opp i verdier, slik at han nå får atter en kur, denne gang er det B kur det gjelder og da vet vi alle at det ikke går så lang tid før han atter er isolert, og hva da?....for vi har vel ikke sett så mye til noe tilpassing for hjemmeskole, vi har vel ikke sett så mye av det som vi engang ble lovet av skolen, men heldigvis så har vi noen som tar tak, håper vi i hvertfall....
Vi har hatt noen tildels travle uker hjemme, i hvertfall ho mor har hatt noen travle uker, og ikke minst litt for mange bekymringer, er mange rare og tøffe tanker som svirrer fortiden, for det er nok ikke bare Thomas som ikke er i form, han er vel den som vi har mest kontroll på, verre er det med han far og ikke minst Lise Mari, når skal vi få en kontroll på det meste, når skal alle få lov å føle seg i toppform og få gjennomføre en hel dag uten slapphet, smerter og bekymringer for hva det kan være som gir alle plagene....Heldigvis har vi nå endelig fått en toppers fastlege, som virkelig tar tak i både smått og stort, så vi legger vår lit i at ho faktisk finn ut hva som plager magen til Lise Mari, vi legg vår lit i at legene på sjukehuset tar feil, slik at ho får et godt og smertefritt liv igjen....Vi satser på at legene finn ut hva som gjør at gubben også er i dårlig form, at vi får en flott høst der vi kan være der for hverandre på en frisk måte... Samtidig så håper vi på at Thea gullet vil få den hjelpen ho trenger, slik at ho slipper å sitte ved pulten sin på skolen og omtrent gå helt i spinn, ja ho sliter med konsentrasjonen, dette har vi visst en stund, og heldigvis har ho lærere som tar tak og hjelper oss med å komme i kontakt med PPT, er nok ikke så kjekt for ho å ha det slik, så vi må også til bunns i hva som gjør at skoledagen kan være litt vanskelig for ho.
Vi er ekstremt spente på hvordan Thomas nå regagerer på B kuren, det er veldig kort tid til neste kur, så vi trenger at kroppen som nå begynner å merke kjøret skikkelig er i kamphumør og at den skynder seg fort, slik at vi slipper unna med utsettelser og at Thomas snart kan si takk og farvel til alt som heter cellegift og alle andre medisiner...vi er også spente på om MRen som han snart skal ha viser det vi vil at den skal vise...nemlig null og niks ulumskheter av noe slag...Ja det er tusen bekymringer, det er tøffe tak, men vi vil nok stå dette over også, vi får god hjelp på alle fronter og jeg satser på mer og god hjelp i morgen, slik at jeg får beholde mine pleiepenger. Der må det skikkert skrives en god søknad på en god måte, men takk og lov så får jeg god hjelp til det...for jeg tror nok ikke NAV bryr seg stort om at selv om Thomas er noe på skole, så er han der nesten ikke likevel, men vi får no bare vente i spenning på det svaret også.
Livet skal ikke alltid være perfekt, men nå begynner det å tære skikkelig på, for er det ikke det ene så er det jaggu meg alt anna også, men dette går no i bølger, så vi må no vel snart få noen gode dager vi også, vi får satse på år 2016 tenker jeg...