En siste gang

Sitter her  i dag med mange følelser som rører seg både i hjertet og i hodet. Dagen i dag er rar, vemodig, trist men også god på mange måter. Thomas skulle i dag ha fylt 19 år, vi skulle ha feiret med sunnmørsk kakebord, med gaver, smil og latter. I stedet ble det en tur på gravstedet for å gjøre det fint der på Thomas sin dag. Vi feiret litt her hjemme etterpå med kaker og kaffi, men dagen har vært rar, det har vært dagen for mange og gode minner samtidig så er savnet stort akkurat i dag. Og en merkedag uten Thomas er snart over, den første i rekken av mange sånne dager.
Det er også en vemodig stund for meg, når jeg nå skriver det siste innlegget på denne bloggen. Den vil ikke bli borte, vil nok ligge på nettet men likevel er det i dag naturlig for meg å avslutte denne epoken. Men før jeg avslutter vil jeg nå skrive litt om dei siste ukene som har vært.
Vi alle merker sorgen og savnet av Thomas sterkt, men vi alle har forskjellige måter å reagere på. Noen dager har vært gode og lette, mens andre dager er sånn der man har mest lyst til å dra dynen over hodet og bare glemme hele dagen. Savnet har satt seg som en stor klo i hjertet, alt er så stille, ingen kommentarer fra andre siden av stuebordet, ingen heis som plutselig begynner å gå, som da viste oss at no var Thomas på vei opp på stuen. Ingen Thomas som sier natta eller god morgen. Ikke en kommentar på "ka du tror" som ble Thomas sitt standar svar på det meste. Det er tøft, det er vondt men vi vet at Thomas kjempet mye mer enn vi forsto, rett og slett fordi han ville gi oss mer tid sammen med han. For han var sliten, han var lei og han hadde mer vondt enn hva han sa. Thomas ønsket så sterkt å gi alt, alt for at vi skulle kunne se tilbake og vite at vi fikk en ekstra dag eller en ekstra uke sammen med han. Vi tenker gode tanker, vi drar frem gode minner hver dag, vi gir ikke slipp på Thomas, han er med oss i alt vi gjør. Ukene har gått siden Thomas måtte gi slipp på livet, vi har sakte men sikkert funnet en ny hverdag, vi leter litt, famler litt ennå men vi er på vei, vi er på vei til å finne en mening med dagene uten Thomas. Tiden jobber med oss og tiden vil gjøre savnet og sorgen mindre sår og vond, men i hjertet vårt lever Thomas for alltid. Det har vært tøft å gå på fotballkamp uten Thomas, det har vært tøft å plutselig huske at han er jo ikke her, så jeg kan jo ikke diskutere akkurat den kampen med han. Men det har også vært godt å være med på kamper igjen, godt å kunne gi litt mer av seg selv og la tankene flyte på noe annet en stakket stund.
Har så smått begynt å tenke på en fremtid, en fremtid der jeg skal gjøre ting som betyr noe for meg, finne en jobb der jeg kan bry meg om andre, men jeg vet jo ikke ennå hva det skal gå i, hva det skal være, vet bare at jeg snart må begynne å lete og finne noe. Thomas gav beskjed om at jeg ikke måtte slutte å skrive, ikke avslutte bloggen, så at jeg nå gjør det er mot hans vilje, sårt ja, men naturlig ja...så får jeg se om jeg begynner på en ny blogg, men må tenke ut hva den skal inneholde, for å skrive om hva man har til middag er ikke noe for meg. Jeg ønsker nok å formidle noe mer, men det skal være innhold og fornuft i det også. Føler at jeg har mye å få frem ennå, kanskje vil det hjelpe noen, kanskje ikke hjelpe andre enn meg selv...men en ting er sikkert, det blir ikke i dag. No er det snart på tide å dra dyna over hodet og finne ro i natten, men det blir nok ikke enkelt i natt, er nok bare en sånn natt der tankene kommer til å spinne i vei...
Det har vært en fin tid med alle dere som har lest om vår reise, det har vært meningsfylt å kunne dele med dere alt vi har vært gjennom, men nå er det naturlig å avslutte og jeg vil avslutte med dette sitatet av Ole Brum
 " Hvordan staver man kjærlighet ? spurte Nasse Nøff. Man staver ikke kjærlighet , man føler den sa Ole Brum" 
For det har vært mye kjærlighet og mye støtte fra dere som har fulgt oss. TAKK til alle sammen for at dere har vært og er her for oss. TAKK.

For aller siste gang...Over og ut fra Roald

THE END