Hjem kjære hjem

Da er vi atter engang på plass i Trondheim, eller bartebyen som jeg liker å kalle den. Det ble mye styr og veldig lang vei å gå for å i det hele tatt komme oss på plass denne gangen. Vi skulle egentlig ha reist på Søndag, men så var det noe med at værgudene rår ingen over, og Værnes ble stengt pga noe så enkelt som TÅKE. Ingen tur oppover ble det da på søndag. Mandagsmorgenen startet vi tidlig men den gang ei...fremdeles tåke og fremdeles stengt flyplass, så da fikk vi booket om til tirsdag, men det var før vi fikk tlf fra Barn 4 om å gjøre alt som sto i vår og pasientreiser sin makt til å komme oss opover mandag. Joda en kinareise halve norge rundt måtte til, men endelig kl 00.30 var vi på plass, så da fikk Thomas tatt nyreprøve og hørseltest i dag, så no er han forhåpentligvis klar for ny kur i morgen, samt han også skal ta ny MR, og den er vi spent på, men vi håper og tror at den atter engang viser null og niks.
Som tittelen sier er denne avdelingen blitt som et hjem for oss, vi har det veldig bra her oppe hos alle dei kjente og kjære pleierene og legene som jobber her. Har lyst til å hylle alle som er rundt Thomas, for det er tøffe tak som går igjennom kroppen på gutten, og det vet alle som er rundt han, spesielt vet dei som jobber på avdelingen her hva det vil si, dei vet kor mange tøffe tak gutten må igjennom, dei vet hvor tøft det er for foreldre, og for søsken, dei vet at når en får en kreft diagnose inn i en familie så er det noe som går utover en hel familie. Men uansett hvor tungt det er, uansett hvor vanskelig ting ser ut, uansett hvor mange spørsmål en sitter med, uansett hva, så er dei her for oss, dei har svar, dei har en klem, dei har et smil og dei har mange og gode ord å komme med. Og intet spørsmål er for vanskelig eller for dumt. Å være en sjukepleier i dag er mye mer enn å bare stikke ei sprøyte og skifte en bandasje, det er like mye psykolog, et medmenneske som kan gi et trøstende ord eller en klem, det handler om å se hele mennesket, og ikke bare en diagnose, og jeg beundrer alle dei som er her oppe på Barn 4 for den fantastiske jobben dei gjør for oss. Vi føler oss helt i vare tatt, vi føler oss velkommen og vi vet at selv om det er Thomas som må gjøre jobben, og vi vet at når tøffe tak skjer, så er det alltid noen her med et smil, en prat og ikke minst ei hjelpende hånd. og når vi er hjemme, er det alltid noen som svarer i andre enden når vi ringer, eller noen her ringer til oss, for å høre hvordan det går... Takker og bukker for alt dei gjør for oss.
Sender også en takk til alle rundt oss i Ålesund, dei også gjør en flott jobb og er der for oss....
No er det runde nr 7 som står for tur, er litt rart å tenke på at det er siste A-kur, og om 6 uker er vi klare for den aller siste kuren, det er i hvertfall det vi håper og tror på. Det har gått 10 mnd siden Thomas fikk diagnosen, det har gått 10 raske mnd der vi har vært igjennom et helt register av følelser, tanker og mange gjerninger, snart håper vi å kunne lukke kapittel 1 og starte på kapittel 2, for det er ikke over, det er fremdeles veldig mye jobb igjen, men vi skal klare å finne krefter også til den biten.
No satser vi på at kuren i morgen går som planlagt, vi satser på å kunne kose oss ei stund hjemme før siste kur står på planen....så får vi se hva morgen dagen bringer, den vet ingen hva inneholder ennå men vi satser høgt på det beste, her i bartebyen sammen med dei beste........

 Det er høst, og det ser vi nå på utsiden av inngangen her....

Måtte jo ha litt godteri til både han Truls og landskamp...selv om det ble tap....

Med desse ord, og desse to bilder vil vi si over og ut fra Bartebyen i dag....