1 år

I dag 13. desember 2015 er det 1 år siden bomben smalt i hodet på oss, 1år siden Thomas fikk den alvorlige og skumle diagnosen KREFT. Den diagnosen som alle tenker "skjer ikke meg/oss", men som jeg har sagt før, og sier igjen. Kreft spør ikke om hvem du er, den bare kommer. Ung som gammel, kreft har dessverre ikke noen alder og den spør ikke om lov, den blir til uansett hvem du er. Det har vært et spesielt år, det har vært et tungt og vanskelig år, med mye uvisse, mange tanker, mange spørsmål og mange beslutninger. Det har vært steintøft for gutten som har måttet tåle alt, det har ikke vært lett å merke på kroppen hvor mye den har forandret seg, det er ikke lett å ikke kunne bevege seg som man vil, ei heller ikke klare å spise som man vil. Det har vært mange behandlinger, cellegiften var tøff og hard men likevel den tøffeste av dem alle er nok strålingen han fikk i USA, den tok knallhardt på kroppen og fra å være en frisk, godt trent og humørfylt gutt har Thomas nå blitt bare en skygge av seg selv, dette er verre for morshjertet å se enn da han for 1 år siden ble operert og selv om den dagen var tung nok i seg selv, var han da fremdeles Thomas før han gikk inn i narkosen. Og ettersom timene gikk og vi gikk og ventet spent på om han ville komme seg gjennom den tøffe operasjonen gikk tankene heftig, men vi kom oss gjennom den også heldigvis. Thomas vil så gjerne, men sinne og frustrasjon er godt å merke, når balansen svikter og ting ikke går hans vei. Dette og alle dei andre tingene som mye borte fra skolen, tunge dager med lave verdier som lenker han til hjemmet har vært vanskelig å takle, men hvem sa det skulle være lett?? hvem sa alt kom til å gå smertefritt?? Svaret er nok ingen, for jobben er no halveis, behandlinger er ferdige, men fremdeles gjenstår det mye, vi må backe han opp når det gjelder mat, vi må pushe han når det gjelder trening og ikke minst vi må motivere knall hardt for å få han til å gjennomføre 1 uke med skole, for Thomas er så sliten, han er utslitt men steintøff og sta, og takk og lov for det!!!
 Vi vet at ting vil bli lettere, vi vet at med mye trening og mye egentrening vil balansen bli bedre, vi vet at han nå går inn i en oppbyggings fase der han skal ha som mål å bli så bra som overhode mulig. Men det er ikke lett å se det selv når alt butter i mot, er ikke å lett å tenke at no går det rette veien, når fremgangen er liten men han skal opp og frem igjen. Så når ting går sakte fremover er det noe som heter å skynde seg langsomt, og det er nettopp det Thomas må gjøre nå i tiden fremover.
Det er litt rart å sitte og skrive dette innlegget akkurat no, for i dag tok vi atter turen til Trondheim og det på dagen 1 år etter første skritt i bartebyen, men vi har pakket lett og tirsdag er vi nok klare for hjem reise igjen tenker jeg, og da forhåpentligvis med tidenes julegave i bagasjen.
 En dag om gangen, vi lever her og nu og slik skal vi fortsette med........

 For 1 år siden....

 Endelig over!!

 Usa, og Disney world!! Det var ikke bare vanskelige dager, men også gode..

 Ikke bare sjukehus, men også kose dager, og treningsdager...

 Smilet har heldigvis vært på lur, selv om dagene har vært tunge.....

Så selv om dette har vært et tøft år, har det også gitt oss mange erfaringer, nye venner og mange også gode opplevelser, og det er vi veldig takknemmelige for. Takknemmelige er vi også for all støtte og hjelp fra familie og venner, vi er veldig glade i dere alle, det skal dere vite!!!
med desse ord er det no over og ut fra Trondheim!! for i dag....