Thomas in Jacksonville: 2 år og ikke lenger en forskremt høne....

Som en forskremt høne, som ikke helt visste hvor dette bar vegen, kom vi til Trondheim, St.Olav hospital og Barn 4 for nøyaktig 2 år siden i dag, er rart å tenke på hvor lite vi visste, hvor redde vi egentlig var men samtidig så var vi ikke redde for at dette ikke skulle gå veien...vi snakket ALDRI om at dette ikke skulle gå mot en vei der ordet FRISK var i enden. Og ja det såg lenge ut til at nettopp frisk var rett i nærheten for knapt 4 mnd siden. Men det var da, og nå er no, vi er i full gang igjen, på en vei som vi faktisk ikke vet hvor ender, vi vet ikke om Thomas blir frisk, vi vet ikke om cellegiften fungerer, og å leve med den uvissheten er ikke helt godt, men akkurat no er det helt greit så lenge vi ikke hører noe annet. Ny MR blir vel ikke før etter nytt år, litt fordi vi ba om det selv, og litt fordi han måtte ha opphold pga lekkasjen i hodet, men denne uken har alt fungert som det skal og godt er det, det er faktisk godt å si at vi er på cellegiftkjøret igjen, selv om vi selvfølgelig helst ville ha sluppet. På desse 2 åra har vi lært ufattelig mye, vi har lært mye om oss selv, vi har lært mange nye mennesker å kjenne på godt og vondt, noen har det bra i dag, noen er frisk og noen er dessverre ikke blandt oss mer, slik er livet med kreft i hverdagen, ingen vet hvor lenge vi har på denne jord, og takk og lov for det. Men jeg synes det fremdeles gjør veldig vondt å se dei aller minste som ikke kan uttrykke seg med annet en smil og gråt, det er ikke rettferdig i det hele tatt, ei heller små barn på 2-3 år som får dette svineriet i kroppen, er ikke rettferdig, men slik er livet, og vi alle vet at her på Barn 4 gjør dei ALT for at barn og unge skal klare en hverdag med kreft, og at dei skal klare behandlingen på en god måte, er evig takknemmelig for at det var nettopp hit vi kom for 2 år siden. Vi har også lært mye om kreft, om dei forskjellige typene, vi har lært mye om behandling, om behandlingsmetoder og vi vet så ufattelig mye mer nå enn vi gjorde for 2 år siden, var nok derfor vi ble slått i bakken, da tilbakefallet var et faktum. For da visste vi at vi måtte gjennom dette engang til, og det føltes der og da så veldig urettferdig, det føles egentlig slik også i dag, men vi har funnet frem kreftene og vi vet at samme hva skal vi klare det, IGJEN!!!
Thomas hadde i dag besøk av nissefar, ja det hadde han for 2 år siden også, da var han knapt nok våken nok til å kjenne igjen en nisse, mens i dag klarte han å finne ut hvem nissefar virkelig er, så mye har skjedd på desse to åra. Gutten har heldigvis ikke så mange bivirkninger på dette cellegiftkjøret, i hvertfall enn så lenge, vi tar 1 dag av gangen, planlegger aldri langt frem i tid, for det har vi også lært oss at det er ikke lurt, man vet aldri når feberen slår til, man vet aldri når virkelige bivirkninger slår til og aldri om hva neste dag vil gi oss, stadig vekk noen overraskelser ja. men det er i hvertfall lov å håpe på ei fin jul....Og det som er helt sikkert er at vi skal hjem på fredag.