Og det er jo sant, og dagen i dag har vært sånn passe god her i bartebyen.
Thomas har fått sovet seg frempå, og vært litt nede på skolen i tilegg til både stikk i hodet og en times tid med intavenøs behandling. Samtidig som at vi bor på medisin 1 så blir det endel trakking frem og tilbake på barn 4, det er liksom der miljøet vårt er, det er liksom der vi hører hjemme. Så å sitte på kjøkkenet og prate med andre både pårørende og pasienter er faktisk både lærerikt og gjør at en holder ut lange og kjedelige dager. Vi blir godt kjent, vi vet hvilke typer kreft som er der, vi vet om behandling og vi diskuterer mye annet. Vi snakker om det meste som berører dei fire veggene her, og det gjør godt, for selv om familie og venner hjemme betyr alt, så er det her man virkelig har noen som ser og skjønner mye mer. Det er noe med det man står i, det livet man må leve en periode, og ikke minst det at man har lange og tildels kjedelige dager innelåst på sjukehus, på et rom og da gjerne langt borte fra familie og venner hjemme.
Og der har vi også sitater fra den godeste Brum:
For det er bare slik i denne verden, man er modigere enn man vet, sterkere enn man tror og ikke minst klokere enn man forstår.
For oss betyr tur til bartebyen enten 5 dager eller 1 dag inn, vi er heldige, vår plan er lagt, men for mange her er det inn og ut for lange perioder, og da gjerne mer inn enn ut, da er det godt å ha noen å være sammen med.
Vi er så takknemmelige for alle som er der for oss, hjemme har vi det kjæreste vi har i familie og venner, vi er takknemmelige for hver tanke, hver bønn og hvert ord vi får med oss på denne veien her. For meg er det lettere å snakke med familie og venner om det er noe, for dei vet og forstår meg mye bedre enn det er å skulle ta kontakt med en eller annen instans, som da må bli kjent først.
No er det snart natt, og vi er en dag nærmere hjemreise, og det skal bli godt å komme hjem.
Sånn er det...
Og med dette tilslutt sier vi fra bartebyen , takk og god natt 💗💖💖
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar