Rørt og takknemmelig....

Hvordan skal jeg kunne klare å beskrive denne helgen som nå snart ligger bak oss, hvordan skal jeg kunne klare å beskrive med ord hvordan følelsene raser rundt i kroppen. Hvordan skal man kunne klare å takke slik at alle forstår hvor mye dette betyr for oss alle, og ikke minst hvor ydmyke og takknemmelige vi alle føler oss. Det er ikke lett, men jeg vil prøve å gjøre et ærlig forsøk på å fortelle om hvor mye dette betyr for oss alle. Det er ikke lett å legge ut i all offentlighet at vi har fått økonomien rasert fordi Thomas fylte 18 år, det er ikke lett å blottlegge at vi faktisk ikke aner om vi får den hjelpen vi trenger fra kommunen, eller at vi rett og slett ikke aner om hvordan kommunen tenker. Noe som man i dagens samfunn ville tro var mulig. Det er heller ikk enkelt å ha en alvorlig kreftsyk ungdom som ikke vet hvordan dagene eller ukene vil bli fremover. Men han fikk rett, han som grudde seg til å fylle 18 år, han håpte nok at ting ville gå bra, han håpte nok at dagene ville bli bedre etter at han etter planen no skulle ha vært ferdig med all behandling, men både han og jeg er takknemmelig for at det ble besluttet at han fikk fortsette ett år til, kanskje livet vil bra etter det, kanskje alt vil bli bra og livet vil gå mot normalen igjen, men nok engang må vi vente, vi må leve i nuet, ta en dag av gangen, ei blodprøve av gangen og ei behandling av gangen. Vi må håpe at dei neste MRene viser at vi er på rett vei, at dei blodprøvene han hadde sist ikke viser noe annet enn bare en litt sliten beinmarg, at ting tar litt tid, og at dei atter vil stige igjen. Det er bare en ting vi vet: VI KOMMER ALDRI TIL Å GI OPP og ALDRI GI OPP HÅPET OM AT THOMAS EN DAG VIL BLI FRISK IGJEN!!!
Derfor vil jeg takke ALLE som har bidratt til at dagene blir lysere, at julen og litt til er reddet, at vi kan atter sove om natta. Det betyr så mye for oss, det betyr alt for oss, å se den neste kjærligheten vi får fra familie, venner, bekjente og også fra alle dei ukjente som støtter oss. Og som har delt spleisen ( spleis.no/23132 ) Vi er rørt til tårer, vi er så takknemmelige at ord blir vanskelige å få ut. Og den største takken skal mi gode venninne Ingrid ha, som startet den spleisen, som såg hva livet vårt var på vei inn i. TUSEN TAKK!!! Det varmer, og betyr alt for oss. 💖
Håper at alle som leser dette, kan dele slik at vi kan få takket flest mulig.

No er vi klar for en ny uke, der vi skal konsentrere oss om å få Thomas gjennom dagene på en god måte, så får vi ei god uke hjemme, før vi skal til Trondheim, der ny behandling og ny MR venter, og da får vi også svar fra kommunen, så mye vil skje i uke 48....