DET GJØR SÅ INNIHELVETE VONDT

Slitne er vi fra før, verre vil det bli
Tøffe har vi vært før, tøffere vil vi bli
Redde har vi vært før, reddere er vi nå
Kjempe har vi gjort før, kjempe skal vi gjøre igjen
Vinne har vi gjort før, vinne SKAL vi gjøre igjen
MEN DET GJØR SÅ INNIHELVETE VONDT å vite at den kjære gutten min nå har fått den helsikes kreften tilbake, og dessverre i en annen form og verre....joda en svulst til i hodet fann dei, nevrokirurgene sier nei til ny operasjon, små forandringer i skjelett og ryggmarg, og stråling er allerede gitt, så vi har da foran oss en ny tøff cellegift kur, og den starter neste uke. Det er som om svulstene ligger der på lur og hånler mot oss, og sier: Haha, dere blir ikke kvitt meg så lett, dere trodde vel det var bare å skjere meg ut også var dere kvitt meg, dessverre var det nok ikke så enkelt nei, hadde vært mest rettferdig om det så var, men vi rår ikke over kreften, den rår over oss, men jaggu meg skal den få oppleve at vi kan være tøffere enn toget og sparke den ut av døren for godt, det er i hvertfall planen, også får vi håpe planen og cellegiften vil fungere som den skal, siden det liksom er det vi har å støtte oss på.
Gutten selv er forundret over at det kunne komme igjen, for han føler seg ikke syk, han har ikke hatt så mye som et host eller hark, ei heller hodepine, eller feber for den saks skyld, så vi klamrer oss til ordene: SMÅ forandringer og håper det er rett....
I morgen den dag setter vi oss i bilen, og kjøre mot bartebyen, mot det uvisse, men likevel mot noe som er kjent og vi vet hva som vil komme, vi vet hvilken påkjenning vi alle vil føle på, og vi vet at i morgen starter KRIGEN mot det onde og vonde som fortiden rår over livet vårt. Og vi vet at vi har mange flotte personer på Barn 4 bak oss, vi har støtte og hjelp i dei fantastiske folkene som jobber der, og vi kjenner dei, og dei kjenner oss...det er trøst og støtte i det. Og heldigvis har vi støtte og hjelp på hjemmebane med familie og venner, hadde ikke klart oss uten, godt med en klem, en skulder å gråte mot, en samtale på tlf når en trenger det, heldigvis vi har dere alle!!!
Så i morgen starter turen mot det ukjente, men samtidig mot vårt nye mål som ligger langt der fremme i horisonten, mot det å få gutten frisk igjen...

 Vi er nede for telling, men snart, snart oppe og går igjen.....

Så for i dag, OVER og ut fra Roald......