St.Olav, barn 4

Da har vi kommet "hjem" etter en laaang kjøretur, den ble lengre i tid siden dei gode gamle tunnellene hjemme selvfølgelig var stengt da vi kjørte i dag morgen, det er vel ikke ofte man bruker 2 timer inn til Moa...men men resten av turen gikk jo strålende da.
Etter at vi da hadde kommet vel frem til St.Olav og barn 4, der vi ble veldig godt mottatt som alltid, så begynte ventingen...legene var visst veldig opptatt, så vi måtte bare smøre oss med tålmodighet. Etterhvert fikk vi i hvertfall vite om hva som skjer i morgen, da dei skal legge inn et reservoar tror jeg dei kaller det, i hodet på gutten, det fungerer slik at dei kan stikke inn nåler, sprøyter med det dei treng av cellegift også vil det gå inn gjennom en slange inn i spinalveske systemet, så da får vi bare håpe at det vil fungere slik det skal.
Samtidig har jeg en ekkel magefølelse på hvor mye av kreften som er tilbake, ja det kan være små mengder, men det kan også være små mengder som vil bare vokse seg større uten at dei kan gjøre noe med det. Legene, vi og sykepleier snakket om smerter, vondt i beina og hva Thomas får av smertestillende, og nei jeg likte ikke blikkene som dei sendte seg i mellom, er det mye håp eller er det bare et lite et, er da spørsålene vi stiller oss, eller er det bare jeg som er overnervøs og ikke vil se muligheten for at dette er noe smått...Thomas føler seg ikke syk, og det er bra sier dei....
Men det vil nok dagen i morgen vise og fortelle oss, da får vi snakket med dei som vet og har sett, og vi håper jo på det beste selv om vi skjønner at dette er alvorlig, meget alvorlig...
No nærmer det seg natt, vi skal sove godt, la tankene og kroppen hvile, så får vi ta det som kommer i morgen med alvor og spenning....

 Fint langs veien i dag

 Gutten er klar, funnet senga i hvertfall....

Så sier vi over og ut fra Trondheim for i dag....