Thomas in Jacksonville: Håpet lever...

Dere må i hvertfall bli til i morga, fikk vi beskjed om i 15 tia i dag, jaja som om at vi ikke hadde skjønt det. Tiden går, men denne gang vil man vel si at tiden også jobber for oss akkurat no, ikke med tanke på videre cellegift behandling, men med tanke på infeksjonen i hodet. Den vil vi ikke skal komme tilbake, og den vil vi bli kvitt for godt, så da tar vi heller noen dager ekstra med atibiotika både intravenøst og i pille form, men spørs no da, å pisse rødt er vel ikke helt bra, og ikke vondt i magen heller, så da spørs det vel hva dr. infeksjon har å si til det. Selv om bivirkningen til akkurat den typen tablett sier at all kroppsvæske kan bli rød, merkelig, jaja godt det er snart jul...Men vi får vel vite mer i morgen tenker jeg. Prøvene er fine i hvertfall, og det er jo en stor trøst for oss her i bøttekottet.
Dagen i dag har vært en meget hektisk men særdeles flott dag også, vi har fått være sosiale. Jeg og Thea var så heldige at vi fikk treffe Linda noen timer i dag og vi har vært på trasketur til sentrum, og i sentrum, Vi fikk til og med sneket oss inn i Nidarosdomen, fantastisk flott skue, knipset bilder selv om sikkert ikke hadde lov. Vi har også fått snakket med fagfolk på diverse områder, vi har fått gjort alt annet enn å bare ligge på plastikken og surne til. Men det skal jo også sies at det gjør veldig godt at Torstein og Thea kom oppover i går, så nå tåler vi mer og vi takler alt mye bedre, så satser vi på at dei hjemme blir friske til vi kommer hjem også, om vi kommer hjem engang før neste kur, selv om vi ikke helt vet når det også skjer. Så verden består av mange hvis og lite visshet akkurat no.
Livet med en kreftpasient er ikke enkelt, men så lenge det er liv er det håp, så lenge behandling virker er det håp, så lenge legen sier det klarer vi er det håp, så lenge alle rundt sier dette greier vi er det håp og så lenge man tror man har håp vil det alltid være håp. Men en dag kan alt snu, en dag kan håpet være oppbrukt, det er noe som dessverre skjer ofte, og ja det kan skje oss, ingen kan gi oss garantier for at det ikke skjer. I vår lille boble her oppe, i et lite miljø med mange etterhvert kjente så er det vondt når håpet forsvinner, det er vondt når døden banker på, og alt blir bare trist. Men dette er dessverre også et innhold i et liv med en kreftpasient, livet er skjørt, og det kan gjøre grusomt vondt, selv om alle håper, så er det dessverre ikke slik at håpet er for alle. Og himmelen har nå fått en ny stjerne, men for oss lever håpet videre