Thomas in Jacksonville: Sukk og stønn

Sukk og stønn, off og atter off kommer akkurat no fra den andre sengen, som står ca 20 cm fra min egen seng på dette bøttekottet av et rom som fremdeles er på kirurgen. Ja vi er gjennom en tålmodighetsprøve uten sidestykke, vi er verdensmestere i venting, faktisk burde vi ha hatt mange gull der, men dette overgår selv dette med å vente....jeg er lei, Thomas er lei, Thomas er lei stativ og maaaaange do turer pr dag, vi sutrer på hverandre, vi skuler på hverandre, KA E DET NO DA..kommer det støtt og stadig fra en potte sur gutt, i stad smelte han til og med døra omtrent i trynet på en pleier her. Han er lei av meg, pleiere, antibiotika, og ikke minst all væsken dei putter i han og ikke minst er han veldig lei av å være her på kirurgen, for som jeg og Thomas gjettet på så ville vi ikke komme bort igjen som vi ble lovet, det er rett og slett for fullt, og siden Thomas skal opereres på mandag, vil vi nok bli her borte store deler av neste uke også. Så da får vi en ny utfordring siden Torstein og Thea kommer oppover, men den tid den sorg. Men vi er temmelig tynnslitte nå begge to, dette tar på, her har vi nesten ikke kontakt med andre enn oss selv, er ikke miljø her borte for å sitte og prate med andre pårørende, slik det er på Barn 4, og at vi nå omtrent sitter oppå hverandre gjør ikke dagen noe bedre den heller. Jeg har i dag heldigvis hatt et kjærkomment besøk av Liv Kristin og Sandra, det var veldig kjekt og det lyste opp min dag i hvertfall, og da fikk gutten også pause fra ho mor ei stund.
Det er helg, det er lite om enn enda mindre som skjer her, i morgen er det faktisk også farsdag, er litt vemodigt å være her, men vi bare må komme oss gjennom dette, og vi må også få begynne på kurer igjen, før det går altfor lang tid, er litt tungt å vite at vi ikke har noen prognose på hvordan dette vil ende, samtidig som det også er full stopp på den behandling akkurat no, det liker vi slettes ikke. Så det som skjer nå, kommer veldig ubeleilig kan man vel trygt si...
Siden vi kjeder oss, så har vi begynt å bruke trapp også, Thomas lot frustrasjonen gå utover trappa i går, ja han lot det gå litt utover fysioterapeuten også da...mens jeg skal ikke puste og pese mer enn nødvending om en stund etter å ha gått trappa minst 10 ganger for dag, og ja jeg har telt, det er 70 trappetrinn....noe må vi no ha å gjøre mens vi kjeder oss...
No nærmer dagen seg sen kveld og snart natt...TAKK OG LOV denne dagen er snart omme...

Bøttekottet vårt...

Lurte på om vi skulle ha pynta til helga, men det for like fort i kofferten igjen, og der blir det til vi kommer hjem, Thomas har allerede gitt det bort....