Hvite rom

I en tid der vi nå merker at ting er i ferd med å nå noen mer negative tegn ønsker jeg å dele et dikt med dere. det er skrevet av ei meget fantastisk mamma som vi ble veldig godt kjent med i Trondheim. Ho skriv så sant så sant...... Les og lytt....

Hvite Rom

Hvite lys, hvite tak
Hvite vegger og hvite gulv
Barn gråter, barn løper
Hvite frakker,hvite sko
Gå ei mil i mine sko.

Du hører stemmer,
Bekymret gråt
Du lytter gjerne
Du forstår
Det er ren smerte i store ord

Du teller dager
Du teller uker
Uke 4 ellerer uke 40
Det er det samme
Du er fortvilet

Hvor skal det starte
Hvor skal det slutte

Man viser omsorg
Man blir forstått
Man knytter bånd
Sånn smått om smått

Men hvite frakker og 
lave stemmer, et blikk
kan skremme mer enn
det hjelper

En lukket dør
Et lite rom
Et barn tilbake
i et mellomrom

Hva skal hende
Hvor skal det ende
Er jeg en eller er jeg fire

For det er oddsen
Det er regelen
av fem barn blir en en engel
Hvem er vi, hvor er vi

Et hvitt lys, et hvitt rom
Vi venter, vi venter lenge
Noen kommer, noen går
Noen ser vi aldri mere

Et liv ble borte
Så altfor tidlig
Vi pustet rolig
Vi kjenner sorgen

Det var ikke oss
Det var den ene
Det ble en engel
Men hvem blir vi

Hvite frakker, hvite sko
Vi følger løypen og føler ro
Men trygghet er det vi mangler
For det finnes ikke i hvite rom

Skrevet av Mariell Lillerødvann 

Det er sånn det er, når man kommer innenfor dei hvite rommene med dei hvite frakkene. 
Kjenner meg godt igjen for akkurat slik var det for oss også...
Selv om dagene begynner å bli tyngre, mer vonde og mer slitsomme så orker Thomas fremdeles å være med ut en tur, slik som å nyte en bedre middag ute i det fri, og det fikk han med seg i dag. Så mens ho mor var på Rota og fikk med seg en forrykende fotballkamp der, så var gutten ute på vift. Det gjorde godt for oss begge to.

Med Ole Brum sine kloke ord sier vi over og ut fra Roald i denne omgang