Thomas in Jacksonville: Å leve

Ja det handler om å leve, som det så fint heter i sangen til Kine Hellebust fra engang for ca mange år siden. Akkurat denne setningen har kvernet rundt i hodet mitt i dag. For er det ikke det som er det selvsagte da i livet, at alt handler om å leve, uansett hva, så handler det om å leve. I verden i dag er alt svart/kvitt, og er man så uheldig at man havner innimellom gråsonene, så lever man nesten ikke. Og i vårt tilfele kan man vel si at vi har havnet i gråsonene, for vet vi virkelig at livet er kun svart/kvitt eller kan man fint klare seg med å ha noen gråsoner innimellom, noen ganger må man det, for noen ganger går ikke livet helt som planlagt, og hvem vet om vi får tilbake livet i svart/kvitt noengang, kanskje man ikke får leve livet fullt ut heller. Vi har ingen garanti for hva livet har å gi oss, ingen vet hva som skjer rundt neste sving, og det er jeg i dag takknemmelig for. Men alt handler om å leve, og det må alle gjøre så godt man kan.
Vi er nå tilbake i Trondheim, for mer behandling og mer gift blir pumpet inn i Thomas sin kropp,og det er ikke noe kjekt, og det merker vi godt på gutten, men det handler om å leve, ikke sant?...planen var å bare være her i dag, for så å reise hjem men det manglet noe medisin, så da får vi leve med å være her til i morgen, slik at han får sine doser, så kan vi reise hjem for noen dager, før vi atter engang må opp igjen, sånn er livet nå, og sånn vil det være i 1 år, men vi lever!!
Vi har heller ikke noen garantier for at dette vil fungere slik dei mener det skal, og siden Thomas fikk en reaksjon på den ene typen tabeletter, vet vi heller ikke om det finnes noe annet, og siden vi egentlig skulle bare en kjapp tur opp, så ble vi plassert på reserve rommet på medisin 1, og her føler vi vel at vi blir litt glemt, så vi har ikke fått snakket med legene i dag, men satser på det skjer i morgen, før vi reiser hjem....
Thomas bare venter på å få reise hjem, han er dritt lei av sykehus, han er sur og grinete, kjeder seg og er rett og slett bare lei... forståelig nok kan man skjønne det, men som jeg sa til han, han er 17 år og bør ikke da oppføre seg som man er 3. Så får vi håpe han tar hintet og er litt mer folkelig i morgen når ting skjer.
Ja jeg skjønner at dette var ikke inn i Thomas sine planer, for hvem vil vel dette, og det for 2. gang, nei det vil ingen, men nå er vi der igjen, vi må takle det, og det siste vi trenger da er en gutt på 17 som oppfører seg som en på 3....
Og med vinteren på vei, er vi glade for å kunne komme oss på sunnmøre igjen..er i de minste noen grader varmere der da...