Kjære dagbok...

Kjære dagbok......ja det er vel mange av oss som har brukt disse ordene gjennom tidene, å ha en plass der ingen har tilgang til dine aller innerste tanker og hemmeligheter, ha en plass å øse ut frustrasjon og glede, ha en plass for å skrive alt enten det er vonde opplevelser eller gode opplevelser. Tenkte jeg i dag skulle ta et sånt innlegg...så ikke si det til noen..er jo hemmelig.
Kjære Dagbok
Alt er for tiden helt på trynet, føler jeg bare går rundt i en døs, får ikke gjort det jeg skal gjøre og alt er bare et tanke kaos uten sidestykke, men leter i villelse etter den rette og klare veien å gå. Tunge ting som er vanskelige å sette ord på, tunge ting som skjer, men som vi ikke vet fremtiden på. Livet er urettferdig, livet er ikke greit, men likevel må vi leve det. Har tenkt det mange ganger, at skulle ønske det gikk an å bytte plass, da skulle jeg gladelig ha gjort det med Thomas. Samtidig som man er mye borte, så sliter det på samvittigheten for dei som er hjemme, man skulle så gjerne ha vært der også, gjort dei vanlige tingene sammen med dei i stedet for å sitte på ræva her. For det er jo bare det jeg gjør, sitte på ræva og ser på at gutten min får masse gift inn i kroppen sin, det er urettferdig det, var ikke dette vi skulle gjøre no, så kommer tankene fra sist, da det hele tiden ble sagt at dette gjør vi for at du ikke skal få det igjen Thomas.....ja det var for 1,5 år siden det....og hvorfor er det vi som alltid får dei dårlige oddsene...kunne ikke vi ha fått være i fred nå, begynne å jobbe og få et økonomisk liv igjen også...men neida, noen mener vi skal ha det vanskelig ei god stund til, jaja sånn er livet enten man vil eller ei, men det er tøffe tak, tunge tanker og lite hygge ved det, og det er ikke gøy. Sliten blir man også, sliten av tanker, sliten av reising, sliten av dårlig samvittighet, og innmari lei seg for at Thomas atter engang må gjennom dette marerittet... var ikke godt i dag, når gutten kom og sa at håret detter av i store klaser...igjen....Det er tøft å se på, og det er da man ser at man faktisk har en syk sønn. No er vi atter i Trondheim, sitter på ræva og tenker på alt man skulle ha gjort hjemme, men så tenker man i et klart øyeblikk, at TA DEG SAMMEN NO, DISSE TINGEN KAN DU GJØRE NÅR DU KOMMER HJEM, også har jeg funnet ut at jeg skal ha ei hel uke med kos og masse kjekke ting, og ingen skal få holde meg igjen på tirsdag, DA er det fotball for alle pengene, og godt er det å ha den, for den gir mer god energi og kraft, enn noen aner.
Uansett så er vi nå her, det kan hjelpe et lite øyeblikk å sutre og klage, men man bare må ut i verden og ta det som kommer, man må tenke, tro og håpe at det vil finnes et lys i tunnellen en plass, og at livet en vakker dag blir godt å leve igjen.
Vi er i Trondheim igjen no, Thomas er sur, grinete og lei men like fullt i full gang med en ny 5 dagers, også har vi satt opp dagsplan....jaja, vi kan også le litt, planen er god på papiret, men i praksis??? jaja gjenstår og se om gutten er samarbeidsvillig nok
Forrige uke var flott den, var godt å være hjemme, selv om man ikke fikk gjort alt vi ville gjøre, men sånn må man bare godta at ting blir fremover, vi fikk i hvertfall feiret bursdag til Thea, og det var ei kjekke stund sammen med klassen hennes, og ikke minst vill og god jubel når Ingrid og Elias også dukket opp, ja det var no stas med tanta og onkelen også....
No blir vi her til helgen igjen, mer vil nok komme, så kjære dagbok, takk for at du hørte på meg i dag.

 En tur innom sjukehuset på Åse hører også med når vi er hjemme, får visst aldri nok vi av sjukehus...alt var fint da, så vi ble ikke værende der så lenge...

 Vi fikk en flott tur på lekivalen på lørdag, var ei som kosa seg masse der..

 Bordet dekket og klart, innrykket av unger kom, og ja jeg glemte etter bilde, hehe...

 Ble igjen litt mat også da......

 Vi hadde no flott flyvær i det minste..

 Sitter på ræva her...og vi kan ikke klage på utsikten heller...

Takk for no, vi er her, med hodet opp og føttene nede ennå....over og ut fra bartebyen....