Thomas in Jacksonville: Home sweet home....

Ja da har vi fått vært hjemme i 2 dager, og det var veldig godt å komme hjem. Men som vanlig og for oss erfarne så er det vel helt vanlig at det ikke skal gå på skinner alt. Så under trening med fysio i dag oppdaget jeg at Thomas har fått noen uvanlige utslett, som slettes ikke var fine i det hele tatt. Hmmm tenkte jeg da, her må vi ringe, nææææ tenkte gutten, jeg kan klage min nød i morga når jeg skal ta blodprøver....men som vanlig vant mora, siden det er ho som sitt på telefonen, og alle nummerene til dei viktige folka, og etter en kort samtale med St.Olav så måtte vi bare putte oss selv i bilen og ta den korte/lange veien inn til sjukehuset...eneste trøsta er at da slipper vi en tur inn dit i morga, heldigvis, siden blodprøvene ble tatt i dag. Men alt tar jo sin tid, så etter å ha ventet langt og lenge på ho som skulle stikke i armen så fikk vi også snakket med legen som både fikk pratet med St.Olav og sett på utslettet både en og to ganger, samt knipset bilder før stikke dama dukket opp, og da var gutten pisse sur og lei. Men vi kom oss hjem tilslutt og det var no godt det da. Med beskjed om å kutte en av cellegift pillene frem til fredag, slik at vi får se om det roer seg, og til vi får vite hva blodprøver sier, så da får vi bare gjøre det da....men satser på dei finn ut av det og at han ikke må kutte i kuren, for det er jo ikke bra i det hele tatt.
Så ja det er godt å være hjemme, men vi kan no vel få fred når vi er hjemme også da, men sånn er det bare, vi får vel bare ta symptom for symptom om det skulle dukke opp mer, men det skal det da ikke gjøre.
Så for trøst heiv mora over en deig, ei feit deig til noe fløtehorn, og ja dei sklei rett ned hos gutten i hvertfall, blid og fornøyd igjen, heldigvis....
Men no tar vi snart kveld og natt i eiga seng, noe som bare for øyeblikket er helt fantastisk, vi må bare kunne glede oss over dei små tingene, før vi kan glede oss over dei store ting etterhvert. Er no lov å håpe i hvertfall.....