Mammahjerte, del to.....

Et mammahjerte er aldri for fullt av kjærlighet, et mammahjerte er aldri for fullt av stolthet, et mammahjerte er aldri for fullt av håp, et mammahjerte er aldri for fullt av tro, men et mammahjerte har også en liten ledig plass til bekymring, sorg, sinne og savn. I februar 2015 skrev jeg et innlegg her på bloggen om mammahjertet som da var knust i mange biter over at det var nettopp Thomas som var den uheldige og ble så alvorlig syk. Den gang var håpet stort om at ting ville gå seg til, at Thomas ville bli nesten som før, men nå 2,5 år etter blør mammahjertet litt ekstra for Thomas som vi nå ser aldri vil bli den samme som før. Dette må vi som familie leve med, dette må Thomas leve med og det må mange andre rundt oss også leve med. Thomas er proppet full av gift, og dette vil også vare i 1 år til, Thomas er på papiret nå voksen, men Thomas vil trenge mammaen sin lenge ennå. Ja visst har vi tro og håp for at Thomas vil bli frisk, at dei skumle cellene aldri vil finne veien inn til han igjen, men det vi ser nå og nok vil se fremover er senskadene som kommer, og det er dessverre skader som kan være der resten av livet. Det er noe vi må forholde oss til og det er noe Thomas må bære med seg resten av livet. Mammahjertet er så stolt og så fullt av beundring over alt han gjør og alt han tenker og tror han vil gjøre i fremtiden, stahet og styrke vil da komme godt med og vi håper og tror at målene vil bli nådd en gang langt der fremme, veien er lang, smal og farefull, men vi går den sammen og vi går på med stolthet og styrke, vi har aldri lov å gi opp, NEVER EVER GIVE UP var vårt motto i 2015, og ja det er vårt motto også i dag.
 I mammahjertet mitt er det 95% kjærlighet, stolthet og beundring over mine 3 flotte barn, i mammahjertet vil dei for alltid være barn, dei vil for alltid være mine stoltheter og lykke. Dei siste 5% vil alltid være der for bekymring for hvordan vi skal klare dette, påkjenningen som nå er på økonomi og det at Thomas har blitt "voksen" og vårt trygge økonomiske system plutselig raste sammen, håpet er at dei som skal vurdere og se om at mamma fremdeles kan være mamma, sykepleier, masekråke, husmor og støtte for Thomas hele tiden og ikke bare noen timer for dag, og at mamma slipper å gå ut av huset om morgenen med en klump i magen og en uro om denne dagen også vil gå bra, at ingen uhell skjer, at gutten er der uskadd når mamma kommer hjem, håpet er at dei ser det samme som vi....Thomas trenger mamma lenge ennå, hver dag, hver time hele uken rundt. Påkjenningen og uroen er stor for nettopp dette, men her og nå, og for lenge ennå er vi nødt til å være her for Thomas, hver dag, hver time, hele uken, hele måneden og hele året. Påkjenningen det er for dei andre 2 er også tilstede hver dag, for også dei er det vondt å se en bror bli så svak, mammahjertet blør og er urolig for dei, for hva dette gjør i deira hverdag, selv om mamma alltid vil være der, er det ikke sikkert det er nok...
Dette er mitt mammahjerte, men jeg vet at der ute finnes det mange mammhjerter som er som mitt, og jeg tar også med dei mammahjertene i mine tanker og bønner....
Mammahjertet er tankefullt og urolig, men mammahjertet tror og håper på at livet vil komme tilbake til oss alle, en vakker dag er dette bare et vondt men blekt minne....en vakker dag.....

Vi nyter nå uken hjemme, gutten er i fin form, mamma gleder seg over dager med andre sysler og ikke minst med fotballen!!! Heia Vigra!!! ( Evig optimist )
Over og ut fra Roald!!!