Noen stille ord inn i natten...

Når natten no senker seg i Jacksonville, Thomas sover, men jeg og mine tanker får ikke hvile denne natten, så da vil jeg dele noen ord med dere om hvordan det er å ha en alvorlig syk gutt. Det er mange rare tanker som surrer rundt i hodet no når vi står midt opp i denne surrealistiske og rare verden. For det handler ikke om å synes synd i seg selv, det handler ikke om hva kunne man ha gjort annerledes før han ble syk, det handler heller ikke om: hvorfor min gutt?? Livet spiller oss alle noen store puss i blandt, og for oss foreldre er dette det største og verste som kan skje....bare man smaker på ordet kreft får man en vond og ekkel smak i munnen. Men nå er vi her, vi må deale med den og vi vet at vi får den beste behandling som finne på denne jord. Så selv om det for vår del skjedde så ufattelig fort alt, fra å ha en oppegående og frisk gutt til i dag å ha en alvorlig syk gutt er bare ikke noe godt å tenke på. Ja visst smiler og ler han, ikke har han noe vondt heller men likevel, han er alvorlig syk....Og da kommer tankene om hvordan vil dette gå, om hva som vil bli fremtiden og hvordan skal vi som foreldre klare å takle dette.Vi vet at vår gutt skal gjennom ei tøff tid, med mange behandlinger, med mange tanker om hva livet vil ha å by på for han etterpå, vil han klare å spille fotball igjen, ja det er mange tanker som også skjer i hodet på en gutt som er så stor at han skjønner alvoret i dette. Da er det godt for oss foreldre å være sammen med han, snakke med han og bare være der for han samtidig også måtte kunne hjelpe han med nesten alt. For oss er det en selvfølge å få kunne være sammen om det, få være 2 foreldre som står midt opp i det, men fordi Thomas er 15 år og stor gutt er dette desverre ikke en selvfølge for Nav....det ble for meg mange tunge dager i Trondheim alene, og det ble mange tunge dager for han som var hjemme og ikke kunne være der, mye fordi noen måtte styre skuta hjemme men også fordi det måtte komme penger inn i kassa.....Og når det ble klart at vi måtte reise til USA som faktisk er veldig langt unna, og da også få vite at det ble kun dekt for en av foreldrene så kom tankene om er det rettferdig da?? Er det rettferdig for den andre som må være hjemme og likevel bare skulle ønske at man fikk være sammen? Heldigvis har vi foreldre som stiller opp for oss og hjelper oss på alle mulige måter, slik at vi faktisk kan være sammen om alt det som skjer nå. for det er ikke lett å være alene på den andre siden av jorda og skal kunne ta seg av alt...skuldrene sitter vel like under ørene her no, tunge tanker flyg avgårde i rakett fart, men heldigvis om bare 3 dager er vi samlet eller nesten samlet får man si...når man får en kreft diagnose inn i en familie med flere barn/unge så går i hvertfall skuldrene til under ørene bare av dårlig samvittighet, selv om man vet at dei har det bra, så er likevel livet ikke som før, og akkurat no blør mamma hjertet for dei 2 som er hjemme, savnet er stort og man skulle så gjerne ha gitt dei en stor kos. Men nå MÅ jeg være her, jeg må fokusere på Thomas og jeg vet at lille gullet kommer, så får store gullet få en lang og god kos i mars engang.....Også får vi håpe på positivitet også fra Nav, søknader er sendt men svar....jaja får håpe det kommer før vi reiser hjem herfra.... Selv om økonomi er viktig midt opp i alt som skjer, så bør det i hvertfall ikke bli en ekstra belastning....Og nei det nytter ikke å grave seg ned og tro at dette er noe som går over, vi har en alvorlig syk sønn, i dag går det bra med han, sikkert nok i morga også, men hva som vil skje om 1- 2-3-4 mnd vet vi ikke, så la oss i det minste får være sammen da, og ta dagene som dei kommer og la oss få dele gleder og sorger sammen som en familie og ikke som om vi er ute etter å utnytte nav for penger......vi har ikke bedt om å få en syk gutt, ingen som ber om det, men no er han det, og selv om prognosene er bra, behandlingene er gode så vet vi faktisk ikke ennå om dette vil gå godt tilslutt, selv om vi velger å tro på at det SKAL gjere det!!! Tenker også mye på alle dei som heier på oss, er med oss i tanker og gode gjerninger og som ber for oss, dere er verdens beste alle sammen. Og vi er dere evig takknemmelige. No har jeg fått ut noen tanker og en liten smule frustrasjon, no prøver jeg å senke skuldrene, glede meg over at tross alt har vi det bra og vi kommer til å få oppleve en ny dag i morgen. Og forhåpentligvis få med oss mange spennende opplevelser mens vi er her.  Natta verden, over og ut fra Jacksonville.