Ble en stein tøff dag...

Det var en kald kald dag i Jacksonville, alle gikk og hutret og klaget på hvor kaldt det var. Så kom solen og varmet det litt opp, men fremdeles var det kaldt, og vi hutret oss bakken til Nemours hospitalet for en grundig sjekk og noen kloke ord med doktoren der. Det gikk fint, vekten var litt lav, siden Thomas ikke hadde fått i seg skikkelig med mat på mange dager, men den vil nå gå opp for han spiser jo heldigvis godt igjen. Resten var bare ren rutine og alt var fint. Så kom en sjukepleier med sine ekle nåler og sitt saltvann, og siden mutteren hadde bomma litt med emblakremen så vart det desverre et lite au denne gangen, men vi fikk hjelp og vi fikk folie til å legge på neste gang så da blir det nok bra. Og veneporten fik også sin skylling i dag. Så da var visitten oppe på bakken over og vi hutret oss ned bakken og inn på den nye rampen foran huset og rett på rommet for en liten sjekk på hvordan det var i snøfylte hjemme....der var det ei som vi desverre savner altfor mye som ikke hadde det så bra, ho savner oss, det er for stille hjemme sa ho, og ja vi savner store gullet vårt like mye, mye mer enn vi vil innrømme, det er rart med det men ja det er noe som mangler her nede og savn og tanker går nå mer hjemover enn på lenge. Det er tøft å være hjemme, og det er tøft å være så langt borte, men vi bare må komme oss igjennom dette, og vi skal være sammen mye når vi kommer hjem, og takk og lov det er ikke lenge til.
Etter lunsj som alle man slukte, gikk vi atter tilbake til rommet for å rydde vekk, pakke ned og støvsuge opp alle løse tråder, før gode gamle og kjære Mitch kom og hentet oss for nok en tur til protnsenteret, og i dag var det tydeligvis dagen for alle legesamtaler, så der måtte vi også ta en prat med gode Dannyboy og en liten prat med Amy. Alle er fornøyde med innsatsen og pågangsmotet og velviljen til Thomas så alt går bare strålende, men mangler ennå sluttdato, men den må vi få kjapt slik vi kan ordne med hjemreise...Vi voksne ble sittende og prate med Barbara the artist, og to andre genier som jobber der, mens Thea svinset rundt omkring og lekte seg. Praten gikk lett og vi hadde en fin stund alle sammen. Den godeste Mitch puttet oss alle i sin flotte van og suste nedover interstaten i godt driv slik at ho mor rakk å få med seg ukens møte på huset, vi blir nok uten vann en dag, og det blir litt borring og bråk, men det skal gå så bra så...Også var det den middagen da, jeg vet ikke om jeg orker, men atter en dag med kylling, denne gang fritystekt med stappe til, håper det blir noe annet i morga...sukk......
Etter middag, tok den tøffeste av oss alle den tøffeste beslutning i hele Jacksonville. Thomas bestemte seg for at nå må håret bare bort, det falt mer og mer hårstå av, det klødde og var ikke kjekt i det hele tatt å ha det slik som det var. Men så er det noe med at selv om det "bare" er hår så gjør det noe med oss, vi mister litt av oss selv, mister vår holdning, vår selvtilit og identitet. Det var stein tøft for ho mor å se gutten miste håret sitt, det var tøft for gutten å se det falle bort, og det var tøft for han far som måtte gjøre det, for der var gutten steil, ingen andre enn han far fikk gjøre det. Vi fikk en skikkelig påminnelse om hvorfor vi er her, og ja vi fikk oss en trøkk i trynet på at gutten vår nå ser mye sykere ut enn bare for noen timer siden. Men Thomas er tøff, han tok det hele med stolthet og fann bare frem ei lue som vi trodde ikke vi kom til å få bruk for før vi kom hjem, så var han ferdig med det, sitter nå i sengen ved siden av her og ler av en serie på Pcen...Tøffeste gutten i Jacksonville. Men slik er livet her, vi bare må leve med at vi får sånne påminnelser, vi er ikke her på ferie, men vi er her fordi Thomas er alvorlig syk. Vi må leve med savnet av dei hjemme, vi må leve med å ikke være hjemme i vårt eget hus, men hos The Ronald McDonald House, som faktisk gjør alt dei kan for at vi skal føle oss hjemme, men likevel....Slik er livet nå, i neste uke og uken etter det, og det bare må vi takle og vi må være positive og ikke minst vi må gjøre noe gøy innimellom, komme oss ut og være borte fra alt en stakket stund, for slik er livet vårt i dag og vi kan ikke gjøre noe annet enn å henge på...

 Hadde ikke hatt noe i mot å jobbet i 8 etg, med denne utsikten rundt meg, fantastisk!!

 Å jada, her er det stort med Valentines day......

 Ja toget hadde ikke flyttet på seg, stod der i all sin juleprakt, men så er det noe som heter at jula vare helt til påske...

 Protonsenteret...

 Vi måtte ha et før bilde......

 Fattern i full gang, slapp å ta i for å si det sånn...

 Desse trodde vi kom til å være i kofferten lenge...

 Tøffeste gutten i hele store Jacksonville !!!!!!

 Lua er på, bildet er ikke bra, så nytt måtte takast, men lo gjorde vi så det neste ble verre...

 Vi måtte bare le litt, men her er Superman back!!!!

Det ble en steintøff avslutning på dagen men i morgen er det atter en dag, og vi vil komme igjennom den også på et vis, en dag nærmere målet!! Over og ut fra oss i Jacksonville!!!