Mammahjertet

Dagen i dag har vært litt spesiell for meg, siden det er morsdag, og mitt mammahjerte er fortiden fylt med mange tanker og følelser. Mammahjertet mitt er for tiden fylt med smerte, savn, og sinne, men samtidig så er det også rom for håp, tro og ikke minst en uendelg stor plass for masse kjærlighet til alle mine 3 flotte barn. Smerte og sinne er mest fordi man ofte sitter der med tanken på hvorfor måtte Thomas bli sjuk, hvorfor var det han som fikk den store svulsten, fine gode gutten min som ikke har gjort noen noe somhelst, som har vært flink og snill dagen lang. Og det verste er jo at man får ikke svar på hvorfor det var nettopp Thomas som ble sjuk, skulle så inderlig ha ønsket å kunne få det svaret, men det vet jeg vi aldri får. Det smerter veldig å se på hvor sliten, lei seg og frustrert Thomas kan bli, han har mange vonde tanker som for han er vanskelig å få ut, vanskelig å snakke om, men han sprekk tilslutt og vi får faktisk noen fine samtaler ut av det, men ja det er vondt å se på at i tillegg til behandlingen så har han vonde og trasige tanker, da blør mammahjertet.
Savnet etter familien hjemme er stor, men samtidig så vet vi at alle har det bra, det er bare kort tid igjen til vi skal få være sammen, var godt å få se og snakke med Lise Mari i dag, gleder meg til å komme hjem til ho, og den flotte morsdagspakken som ho har til meg.
Den uendelige store kjærligheten man har for sine barn vil aldri forsvinne, sånn er det også for meg, jeg elsker alle like høyt, men akkurat no, i dag, i morgen, kanskje det neste året er det Thomas som trenger meg mest, det er han som skal gjennom tøffe behandlinger både når det gjelder proton, cellegift og ikke minst fysioterapi, og da er det godt å ha mammaen sin der, til å passe på og mase litt ekstra når det trengs, for vi har håpet om at alt vil nesten bli som før, for det vet vi, alt vil ikke bli som før uansett om Thomas vil bli frisk, men med gode delmål, og etterhvert litt større mål så kan alt bli nesten som før, men uansett vil Thomas ha en usikkerhet resten av sitt liv i form av tilbakefall eller nye typer kreft former, for denne typen kreft som Thomas har, kan gi han tilbakefall i form av andre typer, alt fra føflekk til større typer kreft. Derfor må også han ta tester, og bli minnet på at han har hatt kreft minst 1 gang hvert år, resten av sitt liv. Men vi skal aldri miste troen på at Thomas atter engang vil komme seg helt, han skal som alle andre ungdommer få fullføre utdannelsen som han ønsker, han skal spille fotball igjen, det er noe som er det verste for han no, han har så lyst og han vil så gjerne, og det er vondt å se at han innser at i dag går det ikke så det er noe vi snakker mye om. Derfor blir det også litt ekstra mas fra ho mor, når det gjelder trening og egentrening. Thomas lytter til det vi sier til han, men samtidig har han sin egen mening og sin egen teori om hvordan han skal få det til, bruker mye av kveldene og litt natt til å tenke gjennom mye av det som skjer, og det som vil skje. Det ser ut som han er fortapt i pcen, men egentlig er han i veldig tenkemodus.  Han har bestemt seg for å omtrent kutte ut rullestolen, no er den med bare på lange turer som vi vet tar mange timer, det er hans eget valg og som også hjelper han til finne balansen og det å tørre å ta tak i livet, for der ligger mye av nøkkelen, å tørre å ta tak i livet igjen, den veien er han i ferd med å finne. Mye må han finne ut av sjøl, men han vet at mamma er der for han uansett. Og uansett hva fremtiden vil bringe så har vi et slag ord som er så godt: NEVER EVER GIVE UP!!! Vi har ikke lov til å gi opp uansett hvor svart det ser ut, uansett hvor vanskelig ting kan bli, vi må leve i håpet og troen på at alt skal bli bra!! For vi vet at mulighetene er der, er bare å bruke dei, men samtidig skjønner jeg redselen som Thomas har, men vi prøver å gi han så gode råd og vi gir han den tid han treng til å finne ut av ting, vi har resten av livet på å finne det ut!!!
Dagen i dag har vi bare tilbrakt på huset, vi har kosa oss med eplekake og is, samt en lang gåtur i det flotte været, amerikanerene tror sikkert vi er snåle som går bare for å gå men det får no så være. Thomas var og gikk tur uten hjelpemidler i 1 time i dag, og det var godt for han, Vi slappet av og snakket med Lise Mari og litt med han Leif før det ble middag som i dag, ja er nesten litt skuffet, men ingen kylling i dag heller, derimot var det kjøtt, mac&cheese og bønnestuing samt oppskåret agurk og en saus som var så sterk at man kunne svi hull på magesekken. Men det var godt for meg som spiser mac&cheese, verre med dei andre som satt der med kjøtt og noen agurkbiter på tallerkenen, eller som Thea: ingenting!!!. Ettermiddagen/kvelden ble brukt til å spille kort og 4 på rad sammen med andre ungdommer på huset, Thomas slo alle sammen!! Så morsdagen har vært god den, får håpe alle dere andre mødre også fikk en fantastisk morsdag!!
No er vi klar for en ganske rolig men også normal uke for oss, med proton og fysio. Ukene går fort, og med sommer og sol er alt helt greit, været hjemme savner vi så definitivt ikke!!!

Thomas ute på tur i vakkert sommervær, vært over 20 grader i dag....shortsvær til og med for ho mor.

 Eplekake med is var ikke feil på en sånn flott dag. God ble den også.

 Morsdagsgave fra dei her, smykke og Thea mente jeg måtte få to "armband" med ho, to til deg, og to til meg mamma sa ho, og ho gav meg desse to. Det lyseblåe traff meg midt i hjertet, Strong heart, strong bond, og det er jo sant da....

Så nå når vi atter går i gang med ei ny uke, så håper jeg at alle kan få utnytte sine muligheter på den mest fantastiske måten, uansett om det er snømåking eller andre ting så stopp opp og tenk at livet er her og nu, livet er herlig!!! Over og ut fra Jacksonville!!!