Dagen i dag startet tidlig da vi hadde lovet at vi skulle være der når også Nayab skulle ringe i bjella. Så vi fikk den godeste Mitch til å komme og hente oss kl 10, slik at vi skulle rekke også hennes store dag, og det fikk vi til, så vi tok med alt av kaker og godteri og fikk oss en lang dag oppe på protonsenteret, men det gjorde ingen verdens ting, er mest sannsynlig aller siste gang vi var der så vi kunne godt være der noen timer ekstra. Da vi kom opp var det allerede masse folk der, og allerede før Nayab ringte i bjella var det en som var ferdig med sin behandling. Så var det Nayab sin tur, og det ble no både rørende og flott, Masse bilder ble tatt og legene kom for å ta farvel, så ho fikk satt skikkelig standaren for resten av dagen. Thomas sin behandling var selvfølgelig også en smule forsinket, men vi satt no der og spiste kake og snakket med folk, så vi hadde det veldig koselig mens vi ventet på at han skulle bli ferdig med sin behandling. Men dagen i dag gav faktisk oss 2 fra Norge som fikk ringe i bjella, for også Mateo fra sørlandet var ferdig med sin behandling i dag, og han rakk såvidt å ringe i bjella før det var Thomas sin tur. Skikkelig flott å se den lille knerten på knappe 3 år som kravlet opp på pianokrakken for å rekke opp til tauet, og han klarte det også. Så var det endelig, i hvertfall for vår del Thomas sin tur til å dra i det magiske tauet, mammahjertet var stolt og ikke minst glad da han dro i tauet, endelig var denne epoken slutt, vi kunne feire at 30 strålebehandlinger er over og vi kan reise hjem. Det ble en like flott stund for alle sammen, og for oss som bor på Ronald MvDonald House ble vi ikke så rent lite rørt over alle som faktisk kom for å se dei ringe i bjella. Vi betyr mye for hverandre, det er som faren til Cole sa, det er som om vi er på en sommercamp, får mange nye venner, er bare det at desse nye vennene vil følge deg resten av livet for vi har opplevd noe av det samme alle sammen. For som jeg har sagt før, det er ikke lett å ha en kreftsjuk ungdom/barn, men her på huset er man faktisk ikke alene. Og mest sannsynlig kommer vi aldri til å møtes på Ronald McDonald House igejn. Men kanskje vi kan møtes andre plasser i verden. Vi er magiske både små og store som har stått på alle desse ukene, vi er glade på hverandres vegne over at ting går slik det skal, og vi bryr oss om hverandre, er den ene trøtt eller ikke i form er alle bekymret. Der er fordelen med å bo her på huset og ikke alene i leilighet. Vi har hatt mange gode stunder her på huset, og vi kommer til å savne alle sammen veldig mye. Vi har vært i en trygg boble, no slår den sprekker for mange av oss, vi reiser i morgen, Nayab og dei på lørdag og Cole på tirsdag, og i slutten av neste uke er det Finnlay sin tur. Så nå er det ut på nye eventyr, men takk og lov for face og email...vi skal holde kontakten med alle sammen.
Resten av dagen i dag gikk med til å kose seg sammen med Catherine og ungene, Thea, Ana og Emma er blitt bestevenner mens vi har vært her, og skal vi tilbake hit til Usa så skal vi besøke dei ja. Også hadde vi no den berømte bingoen da...og jaggu megblir det ikke med et nytt kosedy og en litt stor premie hjem denne gangen også. Også har vi pakket nesten ferdig er bare noen våte klær igjen så er vi klare til å dra til Orlando i morgen...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar